torsdag den 28. april 2005

Kriminallitteratur = Bok?

Den norske Rivertonklubben gir sin Rivertonpris til (fjor-) årets beste, norske kriminallitterære verk; noe som ifølge statuttene omfatter både fortellinger i trykt form og original-dramatikk. Tidligere er prisen gitt til manus for TV-serie og radiohørespill; i år gikk prisen igjen til et TV-seriemanus.
Siden Rivertonklubben siden 1998 automatisk nominerer prisvinneren som norsk kandidat til Glassnøkkelen, har dette skapt nordiske komplikasjoner. Mange SKS-medlemmer later til å mene at Glassnøkkelen skal forbeholdes «bøker»; noen går tilsynelatende så langt som til å påstå at «TV-serier ikke er litteratur».
Det er foreslått å forandre statuttene for Glassnøkkelen, slik at bare litteratur i bokform skal kunne få prisen.

Jeg satt selv i den juryen som ga årets Rivertonpris til 'Svarte penger, hvite løgner' av Ulf Breistrand og Jarl Emsell Larsen. Det er imidlertid som privatperson og litteraturkritiker jeg skriver dette innlegget. Jeg vil holde Rivertonprisens statutter utenfor, og argumentere for inkluderingen av dramatikk og mot forslaget til endring av Glassnøkkel-statuttene på prinsippielt grunnlag.

Den holdningen jeg mener å se bak motstand og endringsforslag, er problematisk på flere måter. En er den oppfatningen at litteratur henger sammen med bokutgivelse. Denne oppfatningen støter mot både historiske og nåtidige/praktiske problemer.

I dag gjør digital teknikk selve bokbegrepet ganske svevende. Det er teknisk og til en viss grad økonomisk mulig, for en privatperson eller et firma, å trykke opp en bok helt med i ett enkelt eksemplar. En bokutgivelse er ikke lenger avhengig av «de litterære institusjonene».
«Utgitt som bok» blir i realiteten et helt meningsløst kriterium for en pristildeling. Om det er «allmenn tilgjengelighet» som er poenget, vil publisering på Internett være like bra og hverken mer eller mindre avhengig av den «autorisasjonen» som tidligere lå i en bokutgivelse.

Boken som litterært standardmedium var imidlertid aldri noen selvfølge. Om vi ser nærmere på den litterære kanon de verkene som idag anses som «klassikere», og danner grunnlaget for pensum ved skoler og universiteter vil vi se at påfallende mange av dem slett ikke ble utgitt i bokform i samtiden. Om vi ser bort fra verker som ble skapt før boktrykkerkunsten i det hele tatt gjorde begrepet «bokutgivelse» relevant, kan årsaken være at verkene ble refusert av forlag eller forkastet av forfatteren, ikke ble skrevet for trykt utgivelse (skuespill, taler og forelesninger, dagbøker, brev, leilighetsdikt etc), eller ble publisert i blader, tidsskrifter, eller i serieform direkte til subskriptører.

Setter vi opp en liste av «verdens beste kriminalfortellinger», ser vi problemet enda tydeligere. For det første vil mange av fortellingene være noveller. De fleste av dem ble ikke samlet i bøker før lenge etter at de først ble publisert. Enkelte betydelige forfattere skrev ikke engang mange nok kriminalnoveller til å fylle en bok; noen ville, pga samtidens snobberi, ikke blande kriminalnoveller inn i sine samlinger av «seriøse» noveller.
I tillegg ble mange av de lengre fortellingene på listen først publisert som føljetonger. Det vi idag kjenner som «romanen», kan være en samling av de originale episodene men like ofte en senere bearbeidelse.

Vi kan altså slå fast, at kravet om bokutgivelse ville diskvalifisert klassikere som «The Murders in the Rue Morgue», 'The Hound of the Baskervilles' og 'The Maltese Falcon' som kandidater til en pris for "årets beste kriminalfortelling". Det ville imidlertid ikke ha utelukket årets norske kandidat om forfatterne hadde betalt en vanlig ukelønn for en digitaltrykt utgivelse av sitt manuskript.

Jeg velger imidlertid å tolke dette kriteriet, i forslaget til statuttending, som et ønske om genrebegrensing å begrense kandidatene til romaner og evt novellesamlinger. Jeg har allerede nevnt noen av problemene dette ville reise. I tillegg til noveller og føljetonger, omfatter kriminallitteraturen også lyrikk og dramatikk. Lyrikken (bl.a. publisert i 'Ellery Queen's Mystery Magazine') er vel nærmest en kuriositet mens dramatikken ennå står sterkt. Selv om Agatha Christies 'The Mouse Trap' fortsatt spilles, og radioteater har beholdt en viss popularitet, konsentrerer krimdramatikken seg idag om film og TV.

Først vil jeg slå fast at drama er en genuin, litterær genre. En av de eldste; langt eldre enn prosafortellingen; eldre enn boken; eldre enn skriftspråket.
William Shakespeare regnes av mange som tidenes største forfatter. Dette ryet er nesten 100% basert på hans virke som dramatiker. Selv utga han aldri noen av sine teaterstykker i bokform. Sannsynligvis er alle bokutgivelsene basert på sceneoppsetninger; ikke på forfatterens originalmanuskripter. Etter det vi har grunn til å tro, utformet Shakespeare stykkene sine i tilknytning til en konkret oppførelse, i nært samarbeid med skuespillere og sponsorer. I noen tilfeller kjenner vi også til at han samarbeidet med andre forfattere. (I tillegg kan det nevnes, at høyst ett av stykkene som tillegges ham er originalt, i den forstand at det ikke bygger direkte på eldre materiale.) Mange har sammenlignet Shakespeares (sannsynlige) arbeidsmetoder med dagens filmproduksjon.

Bak motstanden mot 'Svarte penger...' som Glassnøkkel-kandidat, synes det å ligge en forestilling om at det å skrive film/TV-manus er noe helt annet enn å skrive «litteratur» eventuelt at filmer og TV-serier ikke lar seg vurdere etter litterære kriterier.

Den første av disse forestillingene vil nødvendigvis ramme all dramatikk den er skrevet for å oppføres; ikke for å leses enten den er skrevet, så å si på teateret, av en aktiv teatermann som Shakespeare, eller av senere tiders ensomme diktere. Men beregnet på «oppførelse» og ikke lesning, er også eventyr, barnebøker, og alle fortellinger som er forfattet før lesekunsten ble allmenn. Lesning er rett og slett ikke en forutsetning for litteratur!

Den andre forestillingen er heller ikke holdbar. Ikke bare inngår dramatikk generelt i utdanningsgrunnlag for litteraturvitere. Ved Universitetet i Oslo er grunnboken i narrasjonsteori en bok som sammenligner fortellerteknikken i kjente romaner med ditto filmer. I alle fall i norske aviser ser man ofte de samme personene omtale romaner og film. Innenfor kriminallitteraturen er mange forfattere inspirert av dramatikk; både på alvorlig, kunstnerisk grunnlag, og som ukritiske etterplaprere av populære film- og TV-knep. En person uten kunnskaper om film- og annen dramatikk, vil i utgangspunktet være inkompetent som krimkritiker. Å kunne vurdere en litterær tekst vil også si å kunne vurdere det litterære grunnlaget for en teateroppsetning, radioteater, TV- eller kinofilm.

Det er heller ikke noe praktisk skille mellom skjønnlitterære forfattere og film/TV/radiodramatikere. Moderne dramatikere arbeider ofte med flere medier (Pinter, Stoppard, Shepard, Allen). Internasjonalt har både Nobelpris-vinnere og krimklassikere arbeidet med filmmanus (Faulkner, Hammett, Greene, Chandler). I Norge har vi i de siste årene både sett at teaterstykker har blitt TV-serier og at filmmanus er oppført på teaterscenen.

Nordisk produksjon av kriminalfilmer for kino og TV er ikke stor. Begrenser man utvalget til de produksjonene som er basert på originalmanus, er antallet svært lite. Setter man alminnelige «litterære mål» på kvaliteten, kan det gå år mellom hver gang det dukker opp reelle priskandidater. Om noen skulle frykte at trykte fortellinger blir utkonkurrert om dramatikken slippes til i Glassnøkkel-sammenheng, kan de slappe av det kommer ikke til å skje med det første...

Terje B. Hansen

3 kommentarer:

Ævar Örn sagde ...

Ævar Örn said...
Den forslag til ændring av SKS-stadgarna er just det - en forslag. Jeg indser at det kan bringe nogle problemer med sig at indföre "utgivet som bok" - det kan godt diskuteres og ændres på årsmödet. Alligevel ser det ud til, at vores norske kollegaer er allene om at mene, at tv- og film-manuskripter bör tilhöre mulige kandidater for Glasnöglen.
Jeg må tilstå, at jeg ikke har nogle problemer med noveller; short stories, eller med teaterdrama udgivet i bogform, selv krimidigter, hvis de findes, kan nomineres for min del, og at det derfor kan være lidt problematiskt at kategoriskt avvise tv- og filmmanuskripter. Hvorfor skulle vi det, hvis vi aksepterer teaterdrama og digter? Hvor ligger den store forskel?
Så er det vel ikke længere spörgsmålet om genren, men om medien - og, som Terje siger, hvorfor skulle bogformen være den eneste, akseptable medium for kriminalliterære værker?
Men det er nu engang en stor forskellighed mellem disse medier, en enorm forskellighed, vil jeg sige, og det kan, tror jeg, berede os store problemer i fremtiden hvis vi ikke begrænser vores "revier." Hvilke kriterier anvender man, når man försöger at finde ud av det, om bogen X eller filmen Y er bedre, bare for at nævne et, praktiskt problem som dette bringer med sig?
Men ja, vi får se hvad de andere mener om det.
Ævar Örn.

T.B.Hansen sagde ...

De fleste populære litterære verker blir idag utgitt som «lydbok»; opplesning på CD. Gjør dette fortellingen til noe annet? Spiller det noen rolle om CD'en med opplesning blir utgitt før, samtidig med, eller etter boken?

For et par år siden ble «e-boken» lansert; en tekst «trykket» som et elektronisk dokument som kan vises på PC eller håndholdte apparater. Mange forfattere har også publisert fortellinger direkte på Internett (både med og uten, før og etter bokutgivelse). Gjør dette fortellingen til noe annet enn om den (bare) var trykket og innbundet som bok? Hva om fortellingen er utviklet parallelt som roman og filmmanus (noe jeg vil tro gjelder en del amerikanske krim– og underholdningsromaner), og boken og filmen lanseres samtidig?

Opprinnelig ble det vi idag kaller litteratur, fremført muntlig. Kremen av slike verker regnes fortsatt til de litterære klassikerne. Senere har skriftsystemer, såvel som mediene skriften er påført, eller måten den er påført på, vekslet. Og selv boktrykkerkunsten forandret ikke i første omgang litteraturens preg av muntlighet: Bøker ble lest høyt; selv i enerom. Bare de siste par hundreårene har kombinasjonen av trykkekunst og allmen leseferdighet gjort trykte skrifter til det normale mediet for litteratur (og dette normalmediet har ikke nødvendigvis vært boken). Den digitale teknikken som er utviklet de siste 20 årene, forandrer dette, slik ny teknikk og nye kulturelle strøminger har forandret verden uendelig mange ganger før.

Den distinksjonen mellom medier som Ævar Örn viser til, er resultatet av en lignende situasjon 2–3 generasjoner tilbake. Da var elitistiske kunstteoretikere bekymret for filmen (og «massekultur» overhode), og brukte et konglomerat av forskjellige (til dels motstridende) teorier for å utdefinere den fra «kunsten». Et problem med å bruke disse argumentene i vår sammenheng, er at de gamle ville ha plassert enhver kriminalroman i samme kategori som film – altså som masseprodusert underholdning. Et annet problem, er at filmen, som var relativt primitiv da ovennevnte teorier ble lansert, siden har utviklet seg til et fullverdig kunstnerisk medium. I tillegg har vi fått andre, elektronisk baserte medier, som de gamle grinebiterne ikke kunne drømme om, og som brukes både til underholdning og seriøs kunst. Grensene mellom genre og medier overskrides, både i det enkelte kunstverk og i kunstneres karrierer.

«Multimedia»-uttrykk er ikke noe nytt innenfor den «rene» litteraturen heller; sistnevnte er heller et ideal forsøkt skapt av puritanske modernister (som også ofte sørget for å utgi «klassikerne» i rene tekstutgaver, uten «forstyrrende» illustrasjoner o.l.). I Norge var det nylig en debatt om bruk av fotografier og annen «dokumentasjon» i skjønnlitteraturen. Mange ser visst slikt som forsøpling av «den rene litteraturen». Kriminallitteraturen har sjelden tatt hensyn til slikt; der har slike «multimediale» innslag vært vanlige i mangfoldige tiår.

Kan litteraturkritikere – som medlemmene av Glassnøkkel-juryen vel bør regnes blant – vurdere alle disse aspektene opp mot hverandre?

Til årets Glassnøkkel skulle juryene vurdere 5 kandidater. Med unntak av den finske og islandske, tilhører de svært forskjellige genre - man kunne beskrive de to nevnte som «moderne politiromaner», mens de andre kan beskrives som «flere fortellinger med beslektet motiv og delvis overlappende persongalleri, til dels utenfor den egentlige krimgenren, samlet i en bok», «debattbok i form av skjønnlitterært utformede, illustrerende eksempler» – og altså «dramatikk, i form av et originalmanus for TV-serie». 5 bøker; fire svært ulike genre.

Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er vanskeligere å vurdere den norske kandidaten opp mot de andre, enn det er å vurdere den danske eller svenske – som også står svært fjernt fra den tradisjonelle kriminalromanen. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at det spiller noen rolle om teksten som skal vurderes, kan kjøpes i bokform, eller lastes ned fra Internett.

Naturligvis vil en vellykket TV-innspilling påvirke vurderingen. Men tilsvarende påvirkning forekommer også for andre litterære verkers vedkommende – f.eks. mediedebatt om fortellingens innhold, eksponering av en kjent forfatter, planer om (eller allerede gjennomført) filmatisering o.s.v.

Anonym sagde ...

Les hele bloggen, ganske bra