Reflekser fra en glassnøkkel

Om nordisk krimsamarbeide

Av Nils Nordberg


Spør en boklesende nordmann hvilken bok hun leser for øyeblikket, og hver fjerde – det er mitt inntrykk i hvert fall – vil svare at det er en av Henning Mankell. Men han utfordres nå av Liza Marklund og Karin Alvtegen. Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell er blant bestselgerne i Sverige. Danskene simpelthen elsker Gunnar Staalesen og Fredrik Skagen. Og om nordmennene ikke har funnet danske krimforfattere som de setter like høyt, så har i hvert fall Leif Davidsen en solid posisjon i Norge, som Anders Bodelsen har hatt det tidligere.
Men vi skal heller ikke glemme at ganske stor tid tilbringes nå foran TV med å se på brødrefolkenes kriminalserier, enten det er dramatiseringer av Mankell, Håkan Nesser eller Åke Edwardson, eller originale verker som danskenes Rejseholdet. Så, med klare reservasjoner: Norden er blitt et indre marked for krim i en grad som knapt har forekommet tidligere – unntakene har vært enkelte forfattere, en Stein Riverton/Sven Elvestad fra Norge, Maj Sjöwall & Per Wahlöö fra Sverige.
For mindre enn 20 år siden satt en gjeng fra de fem nordiske land på Hanaholmen i Finland og fastslo pessimistisk at det fantes knapt noen interesse for, enn si kunnskap om, våre nærmeste granners kriminallitteratur. Og da man i 1991 stiftet Skandinavisk Kriminalselskap var det nettopp for å råde bot på det.
Det kan nesten se ut som man er på vei til å klare det.

Prisromaner og kioskhefter

På forlagsbasis har det elvsagt alltid eksistert et visst samarbeide, om ikke annet har man prøvd å slege sine forfattere til hverandre. Og det har vært holdt to nordiske romankonkurranser i krim & spenningsgenren. Den første var i 1939 og ble vunnet av finnen Mika Waltari, forfatteren av Egypteren Sinuhe, med Vem mördade fru Kroll? Neste gang var i 1976. Danmarks Kirsten Holst gikk til topps med De unge, de rige og de smukke, som ble innledningen til et langvarig forfatterskap. For øvrig er det vel den norske vinneren, Jon Michelets Jernkorset, som har satt sterkest spor etter seg.
Og i 1981 ble det arrangert en Nordvisjonskonkurranse om TV-krim, som endte med 1. premie til nordmennene Michael Grundt Spang og Kjell Syversen for SK 756 har landet. Dansken Torben Nielsen kom på 2. plass, men bare vinneren ble produsert.
Et par forlag, Norsk Gyldendal med sin Svarte Serie og Bra Böcker med underavdelingen Bra Deckare, skal nevnes med heder for sin vilje til å gi ut bøker av forfattere fra andre nordiske land. Men den første genuine nordist på utgiversiden var uten tvil den svenske redaktøren John Lorén. Han skapte i 1934 kioskhefteserien Detektivmagasinet, etter mønster av det norske Detektiv-Magasinet (som startet i 1928), hvor han også hentet en stor del av materialet. Og da Lorén i 1945 lanserte Alibi-Magasinet etter samme lest, satset han helt og holdent på nordisk materiale. I tillegg til en lang rekke svensker, skrev dansker som Niels Meyn og ”Jørgen Rastholt”, et fellespsedonym med Erik Volmer Jensen som den flittigste, og nordmenn som Sverre Vegenor og Øyulv Gran direkte for Lorén – den sistnevnte leverte over 70 historier.
Og på 1970- og 80-tallet, altså lenge før den boomen vi har nå, ble fanen holdt hevet av Sigurd B. Hennum, redaktør i Aftenpostens lørdagsbilag A-Magasinet, i salig ihukommelse. A-Magasinet hadde i hvert nummer en kriminalnovelle, og Hennum satte seg som mål å bruke utelukkende nordiske forfattere, om enn med hovedvekt på norske. Han holdt en rekke novellekonkurranser hvor medlemmene av de nordiske kriminalselskapene ble invitert til å delta og hvor juryen også var skandinavisk i sammensetning – som regel Åke Runnquist fra Sverige, Tage la Cour fra Danmark, og Nils Nordberg og redaktøren selv fra Norge.

Krimlitteraturens mormonere

Tradisjonelt har kriminallitteraturen vært en outsider, det sorte får i den litterære borgerfamilie. Følelsen av ikke å høre helt til, fremmer subkulturer. Og selv i dag, hvor genren er blitt stueren, mer utbredt og anerkjent, er det en avstand mellom å være en ivrig leser av f.eks. Mankell og en virkelig innviet, en som kan tumle med spilleregler og forfattere og undergenrer og historie og tendenser som en jonglør med sine baller.
Dermed innbyr kriminallitteraturen til en form for frimureri uten hemmelige ritualer. Det er et fellesskap som ikke kjenner nasjonsgrenser, som demper de fleste kulturelle og politiske motsetninger. Det nordiske samarbeidet er først og fremst skapt av ivrige enkeltpersonene ved frivillig innsats, ildsjeler som har ofret av tid, kunnskap, ressurser og penger.
De holder foreninger i gang, møtes formelt og uformelt, skaper priser som etter hvert får massiv tyngde i bokverdenen, gir ut tidsskrifter og andre trykksaker uten tanke på lønnsomhet, danner nettverk, bruker de kanaler de har til rådighet for å spre det glade budskap. De er kriminallitteraturens mormonere.
Det er slike som Tage la Cour, Frits Remar, Odd Magnar Syversen og Åke Runnquist, alle dypt savnet, Bertil R. Widerberg, Iwan Hedman, K. Arne Blom, Bo Lundin, Harald Mogensen, Bjarne Nielsen, Jan Bitsch Steffensen, Anders Hammarqvist, Ulf Örnkloo, Kristina Carlson, Johan Wopenka, P. J. Snare, Anton Koch-Nielsen, Leena Lehtolainen, Paula Arvas, Risto Rautio, Kirsten Holst, Bjarne Rother Jensen, Kristinn Krístjansson, Willy Dahl, Gunnar Staalesen, Hans H. Skei, i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge, og jeg kan vel i all beskjedenhet ta med meg selv. Mennesker fra samtlige av de fem nordiske land. Den observante leser vil legge merke til at bare en snau femtedel av de nevnte er eller var kriminalforfattere av profesjon; dette vil kreve en kommentar senere.

Kriminelt selskap

Historien begynner for alvor med Poe-Klubben, Nordens første selskap for kriminallitteratur, stiftet i København i 1964. Grunnlegger og primas var Tage la Cour, forfatter, boksamler og redaktør av en lang rekke krimantologier, hvorav flere med utelukkende nordiske noveller.
Hovedmengden av den 40 personer sterke gründermedlemsmassen var selvsagt dansker, men det var fra første stund medlemmer også i Island, Sverige, Norge, og etter hvert også Finland. Poe-Klubben var dermed i praksis nordisk så vel som dansk. Klubben innførte skikken, tatt opp siden av SKS, med å invitere notabiliteter fra det store utland, og virksomheten avfødte fire bind med årbøker, utgitt 1965–70; de tre første kom både i svensk og dansk utgave.
Eksemplet smittet: I 1971 ble Svenska Deckarakademin stiftet; året etter Rivertonklubben i Norge. Svenskene tok selvsagt modell av Svenska Akademien, med tretten stoler (hvorav en ble delt av ekteparet Sjöwall/Wahlöö) fordelt på seks forfattere og seks kritikere samt én ”allmänt genrekunnig” person – med tanke på Åke Runnquist, forlagsredaktør i Bonniers. Men med årene er antallet stoler utvidet til 21.
Rivertonklubben valgte å begrense medlemskapet til personer som arbeidet faglig med kriminallitteratur, som forfattere, anmeldere, redaktører, og så videre. Den åpnet også for medlemmer fra andre land, og en av de mest trofaste var Åke Runnquist, en sann nordist og inspirator både privat og profesjonelt for det nordiske kriminalsamarbeidet, selv om han ikke direkte var en initiativtager og organisator.
Svenska Deckarakademin og Poe-Klubben hadde en rekke fellesmøter på 1970-tallet. Derimot ble det ingen fellessamlinger av Poe- og Rivertonklubben – det er lengre over Skagerrak enn Øresund – men forbindelsene ble ivaretatt av en rekke dobbeltmedlemsskap på begge sider, og svensker og nordmenn møttes i Göteborg på 1970-tallet.
Sverige, hvor medlemskapet i akademin som nevnt var begrenset, ynglet for øvrig kriminalforeninger: I 1973 ble Skånska Deckarsällskapet stiftet; i 1977 kom nok en lokal sammenslutning, Föreningen Kriminalförfattare i Stockholm. Og så sent som 1999 dannet en rekke kriminalforfattere i Göteborg foreningen Dråpliga Sällskapet.

Tidsskrifter

Men trass i møter og kontakt, og nordisk forbrødring ved flere internasjonale kongresser, bl.a. i Stockholm 1981: Da foreningen Norden-Pohjola i 1984 arrangerte den første hundre prosent nordiske deckarkonferens på Hanaholmen i Finland, med forfattere, kritikere, forlagsfolk og bibliotekarer fra alle fem land til stede, var altså det gjennomgående temaet hvor lite man visste, eller brydde seg om, kriminallitteraturen fra sin egen del av verden.
Et av resultatene av seminaret var forslaget om en nordisk krimforfatterbibliografi. Den kom nesten til utførelse et titall år senere, men ble til syvende og sist skrinlagt av økonomiske grunner. Kanskje ville det være større mulighet for å realisere et slikt verk nå, i hvert fall hvis det kunne delfinansieres fra andre pengeskap enn forlagenes strengt bevoktede?
Ansvaret for arbeidet med bibliografien ble overlatt til kriminaltidsskriftet Jury, hvis forlegger Bertil R. Widerberg ved samme anledning innstiftet en kritikerpris i navnet til Jan Broberg, Nordens fremste og mest produktive essayist og redaktør i kriminalgenren. Og dette ble den første virkelig nordiske kriminalpris; da den året etter ble delt ut for første gang gikk den til nordmannen Nils Nordberg. Den er siden gitt til både svensker, dansker og nordmenn.
Men da møtet på Hanaholmen fant sted, var Widerberg allerede på fjortende året i gang med å gjøre noe for den saken det ble snakket om, nettopp som forlegger og utgiver av tidsskriftet Jury.
Tidsskrifter om kriminallitteratur er ingen sjeldenhet, men vanskelig å holde gående. I Danmark fantes fra 1979 (men det startet for alvor i 1981) til 1997 Pinkerton, først med Bjarne Nielsen som redaktør og utgiver, så Jan Bitsch Steffensen. Pinkerton, beskjedent i utstyr men med fem nummer i året og solid innhold, nådde først og fremst ut til en engere krets av kriminteresserte. Pinkerton eksisterer fortsatt som forlag og antikvariat (det sistnevnte ledet av Bjarne Nielsen) og fra begge er det kommet en sann mengde småskrifter, både noveller og essays, delvis om og med nordisk krim.
I Finland utkommer fra flere år tilbake Ruumin kultturi, prestisjetungt men av språklige grunner ikke særlig tilgjengelig for nabolandenes lesere. For Norges vedkommende må man slå fast at alle tre forsøk på å få i gang et tidsskrift for kriminallitteratur de siste tredve årene har strandet etter få numre.
Sverige, derimot, har som det eneste land i Norden to kriminallitterære tidsskrifter, eller skal vi si halvannet. Det eldste, DAST-Magazine, startet allerede i 1968, som et kjøkkenbenk-produkt skapt av entusiasten, boksamleren og bibliografen Iwan Hedman. Hedman var opptatt av mange genrer, særlig krim men også science fiction, tegneserier, og annen eventyr- og underholdningslitteratur, og DAST var åpent, entusiastisk og nokså ukritisk. For noen år siden tok forfatteren Kjell E. Genberg over som eier og utgiver og førte det videre i mer profesjonell men samme ivrige stil.
Både DAST-Magazine og Pinkerton har holdt øye med nabolandene. Det samme har radiomagasinet ”Deadline”, som Ulf Örnkloo, kulturredaktør i Sveriges Radio, startet i 1984. Og”Deckarspalten” i Sydsvenska Dagbladet, redigert av Anders Hammarqvist, skal absolutt også nevnes i denne forbindelse. Men den nordiske overvåkningen har mest systematisk og konsekvent vært gjennomført i Widerbergs Jury, helt siden det startet i 1972.
Jury har vært og er Bertil R. Widerbergs verk, og jeg tror ingen av de dusinvis hjelpere som har gjort tjeneste som redaktører og bidragsytere gjennom tidene vil nekte for det. Det hadde neppe overlevd uten Widerbergs entusiasme og iver, og utkommer fortsatt, i sitt 32. år. Det har vært og er det nærmeste vi er kommet et felles nordisk kriminaltidsskrift, allerede i løpet av de to første årgangene sikret det seg medarbeidere utenfor Sverige. Helt ukontroversielt var ikke det nordiske stoffet, men Jury har aldri oppgitt sine ambisjoner, selv om de en periode måtte begrenses. Og med den rådende boomen i det nordiske kriminalmarked trenges det selvsagt ingen nærmere begrunnelse for å trykke en artikkel om en Karin Fossum eller en Leif Davidsen.
At det er blitt sånn, tror jeg Jury selv skal ha sin del av æren for. Ikke bare ved hva som har vært å finne innenfor bladets permer, men for måten tidsskriftet og dets medarbeidere har støttet alle tiltak til å forene nordens kriminelle søskenflokk.

Nordisk samling rundt glassnøkkel

Tanken på å danne et fellesnordisk kriminalselskap var der allerede rundt 1980. Men det som skulle gi det endelige støtet var at den første verdensforening for kriminallitteratur ble stiftet på et hotellrom i Havana, Cuba i 1986. Den tok navnet Asociacón Internacional de Escritores Policiacos, hvilket er utlagt ”Internasjonal forening for kriminalforfattere”, forkortet til AIEP. President ble Julian Semjonov, krimlitteraturens russiske bjørn og AIEPs mål var å omfatte også den tredje verden og forene land som ennå var adskilt av jernteppet; et fredelig opprør mot den angelsaksiske dominansen i krimlitteraturen.
AIEP skulle bestå av lokale og nasjonale foreninger samlet under en felles paraply. Under en krimfilmfestival i Italia ble Anders Hammarqvist, redaktør i Jury og Sydsvenskan, kontaktet om muligheten for å danne en skandinavisk avdeling. Hammarqvist ”tänkte naturligtvis på (forfatteren K. Arne) Blom, som alltid varit mycket föreningsaktiv och en djävel på att få saker ordnade.” Blom, som raskt ble engasjert i AIEP-virksomheten internasjonalt, Hammarqvist og Bjarne Nielsen møttes i København og trakk opp retningslinjene for det som skulle bli Skandinavisk Kriminalselskap, SKS.
SKS ble offisielt stiftet på Krogerup højskole i Danmark i mai 1991. I vedtektene ble det fastslått at formålet var bl.a. å ”befästa det nordiska samarbetet på kriminallitteraturens område”, og ”utbyta information om kriminallitteraturen i Norden, samt verka för att bra utländska deckare blir lanserade i Norden samt bra nordiska deckare i andra delar av världen.” K. Arne Blom ble valgt til første president, og styret ble bestående av en visepresident for hvert av de tre landene og en sekretær. En informasjonsbulletin, Gränsfallet, ble startet, med Johan Wopenka som redaktør. Og det ble vedtatt å innføre en pris for beste nordiske kriminalroman.
Selve prisgjenstanden ble en glassnøkkel – et kanskje noe underlig valg for en skandinavisk forening, men en gest til Dashiell Hammett, et av de fremste forbilder for den nye generasjonen av kriminalforfattere. Den ble skjenket av Bra Böcker, og den aller første glassnøkkel ble ikke gitt til en forfatter, men til Rolf Jansen, redaktør i Bra Deckare, for hans innsats for nordisk krim.
Et diskusjonstema meldte seg fra første stund: Hva med Finland og Island? Språkproblemene gjorde det umulig å vurdere eventuelle priskandidater fra de respektive land. Man følte seg noe beroliget for det ene landets vedkommende da Kristinn Krístjansson på Nordkrim ’92 kunne fortelle at det ikke fantes noen kriminallitteratur i Island, av den enkle grunn at de ikke hadde noen kriminalitet! (En påstand som ikke stemmer lenger på noe punkt, jfr. de to siste års utdelinger av Glassnøkkelen.) Det ble også bestemt ikke å gjøre noe forsøk på opprette egne SKS-avdelinger i Finland og Island, men at de finner og islendinger som ønsket det, kunne bli medlemmer av henholdsvis den svenske og den danske avdelingen.
De nasjonale foreningene fortsatte som før; SKS var uavhengig av disse og i prinsippet åpen for enhver som ønsket å bli medlem; spesielle vilkår utover interesse for genren fantes ikke. Men de fleste av de 60 som utgjorde det nystiftede SKS var fra før av medlem av en eller flere krimforeninger.

Utgivelser

Glassnøkkelen for 1991, stiftelsesåret, gikk til Henning Mankell for hans første roman om Wallander, Mördare utan ansikte. Det skjedde under SKS’ årsmøte i 1992, som fant sted i Eskilstuna, hvor Svenska Deckarbiblioteket holder til. Samme år ble det holdt et seminar, Nordkrim ’92, i Blokhus i Danmark, inspirert av et seminar med sterk nordisk betoning i Oslo 1990, arangert av Rivertonklubben og Den norske Bokhandlerforening.
Nordkrims hovedarrangør var Nordisk Sommeruniversitet i Ålborg, men det var Jan Bitsch Steffensen, lektor ved Danmarks Bibliotekhøjskole, som fikk ideen og organiserte det hele. Det ble så vellykket at man bestemte å arrangere et Nordkrim ’93, i forbindelse med årsmøtet i SKS. Dette fant sted i Elverum i Norge. Nordisk Sommeruniversitet var medarrangør, men i hovedsak ble seminaret organisert av Odd Magnar Syversen, lokalhistoriker og krimekspert fra Løten.
Det ble det best besøkte seminaret i SKS’ historie, med over 50 deltagere fra ni land. Syversen stod også bak den vellykkede utgivelsen av en bok i SKS-regi, Dødelig madonna, skrevet alternerende av Gunnar Staalesen og Fredrik Skagen, til finansiering av seminaret. Den ble fulgt av tre andre slike SKS-utgivelser: Mord da Capo, en minnebok om og med Dan Turèll, Hamlon, en blanding av påbegynt Coq Rouge nr. 11 og forfatteressay av Jan Guillou, og Blomster og blod, opprinnelig en føljetongstafett som opprinnelig ble skrevet på bestilling av ukebladet KK (Kvinner og Klær), av Fredrik Skagen, Kim Småge, Unni Lindell, Gunnar Staalesen, Kjersti Scheen, Anne Holt og Nils Nordberg.
Listen over utgivelser i SKS-regi er dermed ikke særlig lang, men til gjengjeld har enkelte medlemmer av selskapet og de andre nordiske krimorganisasjonene sendt ut en strøm av småskrifter, mange av dem med nordisk perspektiv. Som utgivere står en- og tomannsforetak som de førnevnte Pinkerton, både Tidsskriftet og Antikvariatet, atter en gang Jury, det danske Blyanten og det svenske BJW-förlaget, som bl.a. har utgitt Johan Wopenkas Murha – men på svenska, om den finlandssvenske kriminallitteraturen 1904–1996, med oversikt og forfatterpresentasjoner. Etter hvert er det også blitt en viss aktivitet på internett. Dessverre har Anton Koch-Nielsens grundige gjennomganger av kandidatene til Glassnøkkel-prisen bare vært publisert i Gränsfallet.

Vekst og frafall

Det var lagt et mønster for årssamlingene i SKS. Selv om Nordisk Sommeruniversitet gikk ut av samarbeidet, fortsatte man med seminarer, delvis med deltagelse av kjente forfattere fra engelsk- og tyskspråklig krim, og åstedet for årsmøtet vekslet mellom de tre stifterlandene. K. Arne Blom ble etterfulgt som SKS-president i 1995 av Kirsten Holst, som igjen ble avløst av Kim Småge i 2001. På årsmøtet i 1996, som fant sted i Bergen, ble omsider en gordisk knute rundt Glassnøkkel-prisen hugget over: Finske – og for den saks skyld islandske, grønlandske og færøyiske kriminalromaner – skulle kunne nomineres til prisen dersom de var oversatt til et av de andre skandinaviske språk i det aktuelle året. Det fikk sitt første utslag tre år etter, da Leo Löthmans mailto:M@m@ var en av kandidatene til Glassnøkkelen.
Nå finnes det egne SKS-avdelinger både i Finland og Island, stiftet henholdsvis 199? og 2001. Forbindelsen til AIEP som aldri har vært spesielt sterk, unntatt i de år K. Arne Blom var president – og han ledet dessuten AIEP internasjonalt fra 1993 til 1997, da han forlot kriminallitteraturen og gav seg sine historiske interesser i vold – er på det nærmeste oppløst; SKS er blitt en rent nordisk sammenslutning.
Tilsynelatende er selskapet gått inn det nye årtusen med klingende spill, det har overlevd indre kriser – som for øvrig aldri har vært store – og den slitasje som uvegerlig vil oppstå etter en tid. Men deltagelsen ved årsmøtene har krympet, medlemmer har skallet av, og selv om Rivertonklubben gikk kollektivt inn i 1997 fikk ikke det noen større effekt.
Johan Wopenka satte fingeren på problemet allerede i 1995, i Gränsfallet:

. . . de som deltagit i SKS:s årsmöten vet hur fördömt svårt det är att få folk att ställa upp. Detta gäller inte bara SKS, utan egentligen all kriminallitterär värksamhet i Danmark, Norge og Sverige överhuvudtaget: det är en liten klick personer som är med överallt och svarar för det mesta av det praktiska arbetet. Inte för att de tränger sig på, utan för att när alla andra tackat nej finns det bara de kvar – och de ställer upp för att ingen annan gör det.

I 2000 da SKS, møttes på stiftelsesstedet, Krogerups højskole, for å markere sitt 10-årsjubileum, ble det snakket i alvor om at det kanskje var best å legge ned foreningen. Det som reddet SKS der og da, var nok foreningens inngrodde og hittil vellykkede, om enn noe udynamiske tradisjon med å gi problemer et års tenkepause – men dessuten at Finland, ved Leena Lehtolainen og Paula Arvas, ønsket å holde årsmøtet i 2002, og at Kerstin Matz og Ulla trenter påtok seg å arrangere det mellomliggende i Sverige.

Galgenfrist?

Men spørsmålet om SKS vil få et varig liv eller bare en galgenfrist er ennå ikke avgjort. Det har med økonomi og innhold å gjøre, og disse to tingene henger sammen.
Bortsett fra sporadiske milde gaver og støtte fra enkelte forlag og altså Nordisk Sommeruniversitet de første årene, har SKS aldri hatt annen finansiering enn kontingenten – 200 kroner pr. år i de respektive lands valuta – og inntektene av boksalg. De fleste deltagerne har heller ikke hatt muligheten til å få dekket utgiftene av noen arbeids- eller oppdragsgiver, men brukt av egne penger og egen tid. Å være med i en slik forening krever et høyt element av idealisme.
Dermed blir det selvsagt desto viktigere hva deltagerne faglig får ut sammenkomstene.
Når en ser igjennom temaene for møtene gjennom årene, virker de umiddelbart imponerende og vesentlige. Med fokuset først og fremst rettet mot den nordiske kriminallitteraturen har man snakket og forelest om og diskutert de fleste av krimmens aspekter, dens styrke og svakheter, det internasjonale markedet, kriminalnovellen, kvinner og krim (flere ganger), realisme og eventyr, den politiske thrilleren, TV og film, krimmens fremtid (et konstant tema), og så videre. En svakhet er det selvsagt at det bare fra Nordkrim ’92 foreligger et trykt skrift, samt et hefte om ”Den engelske krimi” som produkt av seminaret i Aalborg 1997, men deltagerne har formodentlig gått styrket og opplyst tilbake til sine faste posisjoner.
Vanskeligheten med å sette sammen programmer som inspirerer folk til å komme, vises av årsmøtet i Trondheim 2003. For første gang deltok det ingen fra Danmark, begrunnet med at programmet var for tynt og fakta-orientert, manglet temaer og internasjonale navn som kunne brukes som begrunnelse overfor arbeidsgiver.
Uten å gå nærmere inn på den diskusjonen kan en muligens fastslå at programmet var preget av å være satt sammen av kriminalforfattere, som naturlig nok tok utgangspunkt i hva som var interessant for dem. Og at det her øynes en motsetning mellom hva som opptar forfatterne og de andre medlemmene, nemlig kriminallitteraturen – ikke bare den som skal skrives, men den som er skrevet.
De sistnevnte utgjør faktisk flertallet, både i SKS og de fleste andre foreningene. Når sant skal sies: Forfatterne selv har, med noen lysende unntak, vist en påfallende mangel på interesse.
Johan Wopenka skrev i Gränsfallet 2000:

Det är ett dystert faktum att föreningen SKS, Skandinaviska Kriminalsällskapet, i allt mindre grad gör skäl för sitt internationellt mera gångbara namn Crime Writers of Scandinavia, CWS. De författare som utan att vara specialinbjudna och/eller priskandidater infinner sig till de årliga mötena någonstans i Skandinavien blir allt färre och kunde vid SKS tionde sammankomst ( . . . ) räknas på ena handens fingrar.

Det merkelige er at jo flere bestselgende kriminalforfattere vi har fått, jo færre slutter opp om slike arrangementer.
Det kan selvsagt også være at forfatterne ikke trenger dem. Det kan tenkes at krimforeningene med sine møter og seminarer er for dominert av den indre vennekretsen, eller rett og slett lever et for skjult liv. En debuterende dansk forfatter, Olle Strandgaard, var inne på det siste i Gränsfallet 1996: ”Skandinaviska Kriminalsällskapet fremstår, ligesom Dansk Kriminalakdemi iøvrigt, i betænkelig grad for en udenforstående eller en begynder som en slags hemmeligt selskab eller broderskab.”
Til en viss grad, ja: SKS kan nok gi følelsen av å være en lukket krets. Ikke fordi den har ønsket det, men fordi det alltid er de samme som stiller opp. SKS trenger ganske sikkert å synliggjøre seg selv i langt sterkere grad. Men da trenges også en tilførsel av nye krefter.

En nøkkel til videre liv

Det ville være galt å gi inntrykk av at alt nordisk krimsamarbeide de siste årene bare har dreid seg om SKS. Det skjer mye i uorganiserte former; det nordiske nettverket lever et aktivt liv gjennom bekjentskap og interessefellesskap, uavhengig av foreninger og arrangementer. Men selvsagt også gjennom andre arrangementer enn SKS-møtene. Her skal bare nevnes Bok- & Biblioteksmässan i Göteborg, som har vist en vilje til å få frem det nordiske helt siden den spede begynnelse på 1980-tallet. Fra 1999 har lørdagen under bokmessen vært Deckarens Dag, og dette har skapt interesse og oppmerksomhet både rundt genren i sin alminnelighet og den nordiske kriminallitteraturen i særdeleshet. Deckarens Dag er selvsagt nok et av Bertil R. Widerbergs initiativ.
Det er altså liten grunn til å frykte at nordisk krimsamarbeide står og faller med SKS. Og med krim-entusiastenes udrepelig lyst til å treffes, ville det nok bli nordiske sammenkomster likevel. Likevel vil det være et tap om SKS forsvant. Fordi den er den eneste institusjon som systematisk og organisert arbeider for nordisk krimsamarbeide, men kanskje mest av én bestemt grunn:
Glassnøkkelen er hittil utdelt tolv ganger, fire ganger til norske forfattere, tre ganger hver til svenske og danske, og to ganger til (en og samme) islandske. Det er formodentlig et tidsspørsmål før vi får den første finske vinner. Avstemningssystemet ble for et par år siden, etter forslag fra professor Hans H. Skei, revidert og samsvarer med det som brukes ved kåringen av Nordisk Råd Litteraturpris. Og fra 2001 har romaner fra samtlige fem nordiske land vært med i konkurransen.
Glassnøkkelen har vokst i prestisje over årene; den blir lagt merke til og er et synlig bevis på at nordisk samarbeide kan fungere. En rekke av de bøkene den er blitt gitt til, er på den korte tiden blitt moderne ”cornerstones” i sin genre.
Det kan saktens diskuteres hvor viktig den har vært for at tingenes tilstand nå er i ferd med å endres, og noen nordiske kriminalforfattere er blitt bestselgere i andre nordiske land – det viktigste er selvsagt at bøkene holder mål – men den skal bestemt ikke frakjennes all ære. Ville f.eks. Mankells posisjon vært den samme om han ikke var blitt utropt til Nordens beste med sin første Wallander-roman? Er Peter Høegs suksess helt uavhengig at han også fikk Glassnøkkelen i tillegg til andre priser?
Jeg tror det neppe. Glassnøkkelen kan simpelthen ikke la falles og bli knust. Det ville være en umulig forbrytelse som selv en kriminalforfatter ville få problemer med å arrangere.


Glassnøkkelen – prisvinnere og kandidater

1991: Henning Mankell. Mördare utan ansikte
Øvrige nominerte:
Fredrik Skagen: Landskap med kulehull
Fleming Jarlskov: En kvindesag?

1992: Peter Høeg: Frøken Smillas fornemmelse for sne
Øvrige nominerte:
Gert Nygårdshaug: Det niende prinsipp
Gunnar Ohrlander: Den brinnande ugnen

1993: Kim Småge: Sub Rosa
Øvrig nominert:
Kerstin Ekman: Händelser vid vatten

1994: Erik Otto Larsen: Masken i spejlet
Øvrige nominerte:
Håkan Nesser: Borkmanns punkt
Arild Rypdal: Kodene i Metrograd

1995: Fredrik Skagen: Nattsug
Øvrige nominerte:
Henning Mankell: Villospår
Steen Christensen: Drabsafdelingen

1996: Karin Fossum: Se deg ikke tilbake
Øvrige nominerte:
Åke Edwardson: Gå ut min själ
Leif Davidsen: Den serbiske dansker

1997: Jo Nesbø: Flaggermusmannen
Øvrige nominerte:
Lennart Lundmark: Den motsträvige kommissarien
Anders Bodelsen: Den åbne dør

1998: Leif Davidsen: Limes billede
Øvrige nominerte:
Jan Mehlum: Kalde hender
Liza Marklund: Sprängaren

1999: Håkan Nesser: Carambole
Øvrige nominerte:
Bjarne Reuter: Mordet på LeonCulman
Unni Lindell: Drømmefangeren
Leo Löthman: Big M@m@

2000: Karin Alvtegen: Saknad
Øvrige nominerte:
Mark Ørsten: Venner og fjender
Kjell Ola Dahl: En liten gyllen ring
Viktor Arnar Ingólfsson: Engin spor

2001: Arnaldur Indriđason: Mýrin
Øvrige nominerte:
Jan Stage: Et kys fra Kaliningrad
Jon Michelet: Den frosne kvinnen
Leena Lehtolainen: Snöjungfrun
Åke Edwardson: Himlen är en plats på jorden

2002: Arnaldur Indriđason: Grafarþögn
Øvrige nominerte:
Gunnar Staalesen: Som i et speil
Gretelise Holm: Paranoia
Leena Lehtolainen: Dödsspiralen
Leif G.W. Persson: Mellan sommarens längtan och vinterns köld

Nils Nordbergs Reflekser fra en glassnökkel er skrivet og publiseret i 2003. I mellemtiden har SKS haft to årsmöter (Island 2004 og Köbenhavn 2005) og kåret to nye Glassnökkelvinnere:

2003: Kurt Aust: Hjemsökt
Øvrige nominerte:
Steen Langstrup: Stikker
Harri Nykänen: Raid och tjallarna
Karin Alvtegen: Svek
Viktor Arnar Ingólfsson: Flateyjargáta

2004: Anders Roslund og Börge Hellström: Odjuret
Øvrige nominerte:
Henning Mortensen: Den femte årstid
Marianne Peltomaa: Inget ljus i tunneln
Ævar Örn Jósepsson: Svarta änglar

Copenhagen report

Dear all.
The SKS-conference and annual meeting in Copenhagen last weekend was, I dare say, quite successful. Of course, there was this one big, no, huge scandal, on friday, but I won't go into that, my lawyers are working on it - but apart from that, I think everything went better than most of us dared to hope for. This is not to say that all our troubles are over, of course, but they have been taken in hand and will be dealt with in the next year or so, and I'm certain there is a solution out there, and that we'll be able to find it - with a little help from as many of you as possible.
More on that later, let's start with a general summation of the weekend for all of you who missed it.
Friday
We met at Café Jonas for the awarding of the Glass key. The hosts of the café deserve our all the praise we can come up with for their efforts - not only did they serve us with plenty of delicious and beautiful food, lots of tingling, bubbly Fürst Metternich in no small quantities and quality beer for those of us who are not sophisticated enough to enjoy such fineries, but they also went all out to ensure that we would not be alone at that presentation. Their press releases, along with same from the publishers of Henning Mortensen, Modtryk, and our colleagues in Denmark, bore fruit, and there were at least a 100 people present when Anders Hammarqvist went to the microphone and introduced the candidates and Anton Koch Nielsen. Before that, Steindór Andersen, a unique chanter of old Icelandic verse, had given a short, but impressive performance for the guests.
Anton then presented the nominated novels in his precise, to-the-point no-nonsense manner, after which the candidates read short passages from their novels.
The tension was almost unbearable - at least where I was sitting - when Anders then went on to introduce Kirsten Holst, who took her time (at least 30 everlasting seconds) before announcing who the winner was... and of course, it wasn't me. I don´t know what went wrong, I had planned every detail of this conference, but some way or another I managed to fuck this particular bit up completely...
The winners of this years Glass key, as most of you will already know, are Anders Roslund and Börge Hellström from Sweden, for their novel Odjuret, and they were absolutely ecstatic, as was to be expected. It was very nice to see, on saturday, that their publishers in Sweden, Piratforlaget, were just as happy, and, what is more, quite aware of what the Glass key can do if put to the proper use, as they had a big ad in one of Sweden's biggest newspapers, congratulating Anders and Börge on winning the Glass key - good for them, good for Anders and Börge, and last but not least, good for SKS and the Glass key.
And again - congratulations, Anders and Börge!
Henning, Marianne and me all tried to put on brave faces and play the fair looser, but (I know, I know, I can only speak for myself here...) I think we all agreed that this was all part of the swedish conspiracy for world domination, although we might not have been in complete agreement as to where the Glass key should have gone...
Friday evening we went for dinner in the Koh-I-Noor restaurant, where a tasty Indian/Pakistani buffet was waiting for us, along with the surliest waiter any of us has ever encountered. His surliness, however, did not spoil the dinner in any way, quite the contrary, really - his manner of "serving" his guests was a source of great mirth to everyone present.
Saturday
On saturday morning we met in the Faroese house for our conference. Sadly, we were one lecturer short, as Katrín Jakobsdóttir fell ill at the last moment and could not join us in Copenhagen.
Bergljót, however, did not let us down and presented us with some very convincing arguments for Iceland's Nobel laureate's debt to the crime novel - had it not been for the Icelandic crime novel Allt í lagi í Reykjavík (All is well in Reykjavík), she argued, Halldór Laxness would probably never have received the Nobel prize... For more on this, write to Bergljót...
Taavi Soininvaara then gave us an insight into the Finnish world of crime fiction for the last few decades, followed by Raimo Salokangas lecture (after a delicious, nordic lunch) on publishing crime litterature in Finnland. The trend there, it seems, is very much the same as everywhere else - the crime novels are gaining on "normal" or "high brow" litereture in terms of popularity, and this echoed what Taavi had told us in his lecture. This is in sharp contrast to what some people have been saying - including some quite prestigious crime writers - that the "crime-boom" is, if not over, then at least on the vane. And that, of course, is good news for all of us.
Jógvan Isakssen, our (only?) faroese colleague, then gave a fascinating lecture on the faroese crime novel, and it was easy to see that many of those present had never heard of that phenomena before, and it was just as easy to see - and hear - that they were absolutely fascinated by Jógvans account thereof. I can only recommend to all and everyone of you to look up Jógvans works on the Internet, his books have been translated into german, danish and icelandic, and if I understood him correctly, an english translation of at least one of them is on its way to get published as well. I hope I can get as many of the lectures as possible for publication here on the blog.
Kirsten Holst then informed us about the upcoming general meeting of AIEP in Merida, Mexico. There is a website, other than the one presented in the links on the right sidebar of this blog, on the AIEP-activities, I wrote it down somewhere, lost it, tried to remember it but had no luck - I´ll post it as soon as I find out. Anyway, the Merida-meeting is on, oct. 28th through nov. 3rd, so start packing...
We then rounded off the conference with a panel discussion, headed by Nils Nordberg, where all nominated authors, except Henning Mortensen who had to go home on friday night due to illness, participated in a lively discussion about crime-writing.
For dinner we went to Passagens Spisehus, and what a revelation that was! A relatively small, but friendly restaurant nestled in an alley leading to the City Theatre, their contribution proved to be one of the highlights of this years conference. The food was not only delicious but beautifully served as well, and the service in the sharpest possible contrast to what we experienced the night before. I think everyone who was there agrees with me when I say, that Passagens Spisehus cannot be too strongly recommended to those planning to have a nice dinner in Copenhagen.
Sunday
Sunday morning at 11.00 we met again in the Faroese house for the AGM. The minutes of the meeting will be published here as soon as they are ready, so I'll just give a brief summary of events.
First of all, there was no bloodshed...
Only one danish representative, Bjarne Nielsen, was present at the AGM, although quite a few of them had kept us company up until then, and he will be, for the next year or so, SKS's official contact in Denmark.
The main goal of this conference/meeting was to look for solutions to the problems we've been having for the last couple of years - what has been done, where are we now and how do we want to proceed?
Everyone agreed that the statutes of SKS need to be overhauled completely, and the whole organisation needs a thorough reviewing and revitalization.
I think it is fair to say, that the main result of this meeting is, that we have now got together a work-group, consisting of all vice-presidents + Bjarne Nielsen and myself (who, in spite of everything, got re-elected as SKS-president somehow) to sort out, over the next year, what has to be done to secure the future existence of SKS and the Glass key.
We will be working closely with each other on the one hand, and, on the other, with our respective national societies in order to find the common ground we need, and to co-ordinate the diverse interests that have to be taken into account. So, you lot, be prepared - and willing - to do your bit to ensure a bright future for the Nordic crime novel!
Although it is customary to move from one country to the other for conferences and AGM's, this time we decided to meet again at the same place, same time next year, due to these unusual circumstances. After that, we'll hopefully be able to go back to the usual rotation.
So, reserve immediately the weekend 19th - 21st of may 2006, for a nice weekend in Copenhagen with your fellow criminals...
Cheers,
Ævar Örn.

Program - igen...

Her er så det fuldstændige programm - der fejler kun to frivillige, én for diskussionen eftir Katrín's og Bergljót's forelæsninger lördag morgen, og én diskussionsleder for forfatterners panel-diskussion lördag eftermiddag. Evtl. også den tredje frivillige, som kan ta' hand om glasnögle-uddelningen, d.v.s. at alt går som det skal - nogen som kan byde alle velkomne, præsentere i begyndelsen hvad dér skal foregå, præsentere Anton, kandidaterne når de læser ur sine værker, og Kirsten. Det kan naturligvist gå ca av sig selv, men det er bedre hvis nogen gider være den officielle "vært" på arrangementen.

Jeg gör også opmærksom på, at Bergljót's forelæsning har fået en ny titel - jeg var vist lidt for ivrig at sætte hende på programmet i begyndelsen, hun var slet ikke sikker hvad for en forelæsning hun ville holde da jeg först talede med hende - men jeg var så glad for at hun ville holde én, at jeg satte en provisorisk titel på programmet - men det har nu ændret sig, altså.

Og sådan ser det så ud:

Fredag, 20. maj

15.00, Café Jonas, Landgreven 3 (lige i nærheden av Kongens Nytorv):
Glasnöglen. Anton Koch Nielsen præsenterer kandidaterne og deres værk. Kandidaterne læser ur sine værk. Kirsten Holst overrækker selve Glasnöglen. Vin, öl og snacks serveres.

19.00, Koh-I-Noor restaurant, Vesterbrogade 33. Indisk buffet.

Lördag, 21. maj

10.00, Det Færöske Hus, Vesterbrogade 17A: SKS-konference
10.00 - 10.30: Sniksnak, sammenkomst og palaver om alt og ingenting.
10.30 - 11.00: Katrín Jakobsdóttir, Island: Samfundsbilledet i de nordiske krimis
11.00 - 11.30 Bergljót Kristjánsdóttir, Island: Tradition og fornyelse - gamle og nye islandske krimier
11.30 – 12.00 Diskussion om kriminalhistoriens rolle som samfundsanalyse og –kritik. Deltagere: Katrín Jakobsdóttir, Bergljót Kristjánsdóttir, + 1 eller 2 frivillig(e) fra Danmark/Norge/Sverige/Finland – hvem vil være med?! Og så alle vi andere som deltager, naturligvis, og har spørgsmål og bidrag til diskussionen…
12.00 – 13.00 Frokost – suppe, smørrebröd, vand, soda o.s.v.
13.00 - 13.30 Taavi Soininvaara, Finnland: Finske krimis - traditionen og udviklingen fra grundelsen av Suomen Dekkariseura i 1984
13.30 - 14.00 Raimo Salokangas, Finnland: Publicering og markedsföring av krimis i Finnland: Oversættelser vs. orginal finske krimis - hvordan går det og hvorfor?
14.00 - 14.30 Jógvan Isaksen, Færöerne: Den færöske krimi.
14.30 - 14.45 Kirsten Holst, Danmark: AIEP's næste årsmöde i Merida, Mexiko
14.45 - 15.15 Pause. Kaffe, thé, kage o.s.v.
15.15 - 16.00 (ca...) Marianne Peltomaa (Finnland), Anders Roslund og Börge Hellström (Sverige), Henning Mortensen (Danmark) Ævar Örn Jósepsson (Island): Paneldiskussion: At skrive krimis i nutidens Norden. Diskussionsleder önskes stadigvæk!

19.30, Passagens Spisehus, Vesterbrogade 42: Festmiddag. 3-rettet måltid, inklusive 1 fl. av husets rödvin/hvidvin, eller 4 öl. Nærmere oplysninger om menuen her neden for. De som vil spise vegetarisk bedes melde det til mig ikke senere en tirsdag aften - hiddtils har kun en vegetarier meldet sig. De, som vil drikke noget finere - og frem for alt dyrere - vin end husets vin, bedes söge det ud på forhånd via Passagens hjemmeside hvis det går, og melde det til mig, for at forenkle opgöret med restauranten efter middagen.

Söndag, 22. maj

11.00 Det Færöske Hus, Vesterbrogade 17A: SKS's årsmöde.
1. Mödet åbnes, ordförer vælges
2. Mödets sekretær vælges
3. Mödets gyldighed bekræftes - eller nægtes
4. Valg av revisorer
5. Mödets dagsordning stilles op for evtl. diskussion, ændringer eller akseptans.
6. SKS's sidste året - Ævar Örn Jósepsson, nuværende president, beretter
7. Revisionsrapport (revisorer i de forskellige land bedes sende rapporter til Hans H. Skei umiddelbart!)
8. Diskussion og avstemning om ændring av paragraf 6 i SKS's "stadgar": Hvor der nu står: "SKS:s stora pris - Glasnyckeln -ges till den bästa skandinaviska kriminallitteräre verket under föregående år." Skal ændres til: "SKS:s stora pris - Glasnyckeln -ges till den bästa skandinaviska kriminallitteräre verket (utgivet som bok) under föregående år."
9. Medlemsavgifter diskuteres og avgörs.
10. SKS's konference og årsmöde i 2006 - hvem arrangerer det, og hvor finder det sted? (frivillige önskes...)
11. President vælges
12. Vice-presidenter vælges/konstateres
13. Revisorvalg
14. (Aktiv) Redaktör av Gränsfallet vælges...;-)
15. Övrige temaer
16. Snaps og på gensyn i ...?

Frokost serveres kl. 12.00 (smörrebröd, suppe, o.s.v.)

Thoughts on the future of SKS

The following is not a coherent suggestion. It is only intended to be “public reasoning” to provoke more of such, and is a result of such reasoning amongst Finnish SKS-members and myself.

The first and foremost thing is: “Skandinaviska” in Skandinaviska Kriminalsällskapet should refer to all the Nordic countries (Denmark, Finland, Iceland, Norway and Sweden), so it is essential that none of them drops out. There is no SKS without all five.

On the nature of SKS
It seems that the membership basis differs a bit from one country to another. In Finland there are some – not many – writers, but most are people somehow involved in crime literature: translators, reviewers, active members of the Whodunit Society, even a couple of publishers. Many function in several of these roles. Anyway, the nature of SKS is not clear: in practice it is not a writers’ association (like the British CWA) nor is it a fan society, but a mixture. As a publisher I am personally wondering whether I should be a member in the first place; as a person involved in the field I’d like to be.
So, maybe it should be explicitly made clear that SKS is open for everybody interested in crime literature, from those who write it through those who are otherwise professionally involved with it to those who read it? Or limit the membership to the professionally involved? The number of crime writers in Scandinavia – and especially the number of those interested – is probably too small to make SKS possible as a predominantly writers’ society.

On the role of the national societies
There is Suomen dekkariseura , there is Hið íslenska glæpafélag, there is Rivertonklubben, there is Det danske kriminalakademi, and there is Svenska deckarakademin. The societies are different by nature – from a small club based on invited members, as Deckarakademin, to one open to everybody, as Dekkariseura – but that would not necessarily be a problem.
A possibility is that in all countries SKS is “officially” made a section of the said national society, and it is the national societies that nominate the official representatives to annual general meetings. Meetings should include a conference that would make them interesting also for those members who are not official representatives with a vote.

The Glass Key
In terms of publicity the most important function of SKS is to deliver the Glass Key award. At a minimum level SKS exists only for this purpose. The most natural way to nominate the national candidates and the national members of the selection committee is to use the national societies.

Board and president
The AGM should elect the board and the president – but naturally it should be the duty of the national societies to do their homework and take care of finding the candidates. The recent issue on what the candidates can be – books or also non-books – is a matter of statutes, and they can be changed only by the AGM.

Time and place
Usually, and with a good practical reason, Nordic conferences are arranged around a set date. So, the AGM and the conference should always take place for instance in late May, or any other time, provided it is always the same weekend. In my opinion late May is good because the Glass Key is given to a book published in the previous year, and January – May is a long enough period for the selection committee to make its choice. For similar predictability reasons it would also be wise to rotate the arranging responsibilities in principle always in the same order. So each national society would know well in advance when it is its turn to arrange the AGM and the conference.

On language
In a congregation including even Iceland and Finland, it should also be understood that in practice English is going to be the working language that all of us master. This does not mean that Swedish, Norwegian and Danish could not be used when appropriate (for instance by speakers at conferences). I emphasize that this is a practical remark; personally I am rather fluent in Swedish, and regard myself a “nordist”.

Raimo Salokangas, May 14, 2005

Ingen norske stemmer

Den norske Glasnögle-jury avstår fra at stemme på de fire kandidater som er nomineret til Glasnöglen i år. Det gav Berit Reiss-Andersen, den norske juryens formand, bekandt, i en e-mail til alle jurymedlemmer og vice-presidenter i dag. Som bekandt, er dette års norske kandidat blivet udelukket fra Glasnögle-kompetitionen i år, pga at det er et tv-manuskript, og anses derfor ikke at opfylde SKS-stadgar vedrörende hvad kan aksepteres som Glasnögle-material.
Den beslut, at udelukke den norske kandidat, var resultatet av en langtidig prosess, hvor vice-presidenter og/eller juryformænd i de andre Nordiske land har avvist tv-manusen, efter at de havde konfereret med medlemmer i deres respektive foreninger.
At vores norske kollegaer ikke er tilfreds med denne beslut er forståeligt. At de vælger at reagere på den beslut på denne måde er dérimod beklageligt, men forhåbentligt er hele denne sagen - fra A til Ö - en undtagelse, som vi kan undgå i fremtiden.
Dér har været tale om en "strid" omkring den norske kandidatens nominering og udelukkelse.
Det er et ord, et begreb, som vi - efter min mening i det mindste - skulle undvige. SKS er en demokratisk forening, sammensat av fem foreninger i ligeså mange demokratiske land.
At dér opstår uenigheder og problemer kan vel aldrig forhindres, og det er måske lige så urealistiskt som uönskensvært at håbe at dér altid hersker en fuldkommen harmoni. Men problemer og konflikter er noget helt andet end strid, især i en demokratisk forening, ikke mindst når foreningens hele tilværelse drejer sig om fælles intresser - som er tilfældet her.
Årsmödet i Köbenhavn er usædvanligt internationalt - alle medlemsforeninger har mindst 4 deltagere præsent - og derfor også usædvanligt representativt for hele organisationen. Jeg nægter derfor at tro, at det ikke lykkes os at finde frem til lösninger til de diverse problemer som SKS står fremme for nufortiden, til gode for alle nordiske krimiforfattere.
Som jeg har sagt för, så har det hidttils været et ret sukséssrigt samarbejde, og Glasnöglen har åbnet mange dör, som ellers ville være lukket for nordiske krimiforfattere. Og det gælder ikke bare de 12 forfattere, som har fået Glasnöglen, men også dem som er blivet nomineret og nordiske krimiforfattere i det hele.
Dér råder derfor ingen tvivl om det, at det er vigtigt at SKS fortsætter sit arbejde. Hvordan det skal gå videre, det bliver sikkert diskuteret på årsmödet. Men de, som ikke kommer til Köbenhavn, kan også sige sin mening om det, her på bloggen. Og de ikke bare kan det, de bedes ligefrem at göre det. Nu.
Ævar Örn.

SKS-Bloggen - et åbent forum

Jeg vil understryge at denne blog er et åbent forum for diskussion og informering om alt som I synes at har ærinde til andre SKS-medlemmer. Alle artikler som publiseres kan kommenteres direkt her på siden, idet man klikker på comments nedenfor den artikeln man vil kommentere på. Og alle kan sende ind en artikel, idet de sender mig en e-mail. De artikler som sendes bliver publiseret så snart jeg ser dem i min mail-box.
Mails, som jeg får fra SKS-medlemmer, vedrörende SKS-verksomheden, publiseres ikke automatiskt, det må være helt tydeligt at de er også tænkt for publikation på bloggen, ikke kun for mig og/eller andre modtager av selve mailen. "For Bloggen" "For publikation" eller lignende skal altså skrives nogensteder, ellers bliver det ikke publiseret.
Jeg forbeholder mig alligevel retten til at publisere relevante passager ur mails jeg, som SKS-president, får fra medlemmer ang. SKS-verksamheden, hvor det viser sig i at være nödvendigt, som til eks. i artikeln her nedenfor, om udelukkelsen av den norske tv-manus som glasnöglekandidat.
Hvis I har noget for os andre - nyheder, kritik, links, etc., så skriv!
Ævar Örn

Festen er klar

Som allerede er blivet meldet, så dækker deltageravgifterne til SKS's konference og årsmöde ikke bare kaffe, thé og frokost (smörrebröd og suppe) i det Færöske hus, men også middagerne fredag og lördag aften.
Vi begynder naturligvis på Café Jonas for Glasnögleuddelingen, med "lette forfriskelser" - skummet vin og öl og frukt og ost o.s.v. Klik her for at få frem en kort som viser hvor det er.
Fredag aften går turen til Restaurant Koh I Noor, Vesterbrogade 33, hvor en indisk buffet venter på os. Alle vil finde noget de kan - og sikkert gerne vil - spise: Köd, fisk, og gröntsager i alle regnbuens farver og smagsretninger.

På lördag aften spiser vi så vores festmåltid i Passagens Spisehus, og her får I se hvad vi skal spise:

Forret:
Spröd stegt fjæsing
med blomkålsblankett, ramslög og estragonolie
(information önskes om hvad fjæsing er for noget - skriv bare en komment her nedenfor...)

Hovedret:
Grillet skive av langtidsbagt Kalvekam
hertil törret tomater, grillet grönne asparges samt nye kartofler og rödvinssauce

Dessert:
Creme Brulée
med Tonga-nödder, rabarberskum og sorbet

Vegetarier kommer også på sine koster, her er den vegetariske menu (som jeg desværre har kun fået på engelsk og vover ikke forsöge at oversætte):

Forret:
Lemon baked white asparagus with baby salad and grilled figs

Hovedret:
Cannelloni with spinach, ricotta in vegetables jelly and grilled squash salad
or
A blanket of summer vegetables with celery root and chervil foam

Dessert:
Creme Brulée
med Tonga-nödder, rabarberskum og sorbet

De, som vil ha den vegetariske menu, bedes melde det til mig, så jeg kan melde det videre til Passagens Spisehus, ikke senere end mandag den 16. maj. De bedes også melde, hvilken av de to vegetariske hovedretter de vil.

The show must - and will - go on...

Dear partners in crime.
I write this in English in the hope that I will be able to express myself more clearly and so be in less danger of being misunderstood, as this is an important message for all of us, who are concerned about SKS's future. It's a message I do not want to write, but I have to. Anything else is simply not an option, and believe me, I've looked at it from every angle, hoping to find a way to wriggle out of it and pass the buck to someone else. So here goes:

This year, the Glass key will be awarded for the 14th time. For the first time in SKS's history, a nominated work has been rejected as a valid candidate for the Glass Key. Yes indeed, rejected. I am referring to the norwegian tv-manuscript "Svarte penger, hvite lögner" which Riverton klubben awarded with its Golden revolver and subsequently sent in as its contender for the Glass Key.
Before this was done, a representative of Rivertonklubben, Mariann Fugelsö Nilssen, sent a preliminary query (late february) to Anton Koch Nielsen, who then forwarded it to Anders Hammarqvist and myself, as to the feasibility of nominating a tv-manuscript.
Anders and Anton responded, guardedly, that this might possibly be considered, but both stressed that the main rule was, and should remain - at least until otherwise decided on an AGM, that the nominated literary work should be a book, according to the SKS-rules, or at least be available as a printed document. Neither of them gave a definitive answer at that point, and both voiced doubts as to whether this could be done without changing the rules - and that, of course, could not be done in time for this years Glass Key awards, but only at the AGM two days later.
Before I got my answer out, Mariann wrote back, thanking Anders and Anton for their input, and interpreted their answers, quite correctly, as to mean that there was a possibility ("en liten mulighet") for the manuscript being admitted into the race. This was on february the 24th.
As soon as I read this, I sent a reply to Mariann, Anton and Anders, as follows:

"Jeg må sige, at selv om jeg er meget glad for enhver ny, spænnende nordisk krimiserie på tv, så har jeg mange tvivl om at det kan aksepteres som kandidat til Glasnöglen, og tvivler endnu mere på at det kan lade sig göre denne gangen, sådan uden videre diskussion. Anton og Anders, det ville være meget godt hvis I kunne tage det op - om ikke andet end uformelt - med jeres kollegaer, og få frem hvad de synes om dette. Jeg vil göre det samme her på Island - uden at röbe noget om at det handler om den evtl. norske Riverton-prisen naturligvis - og bede vores vize-presidenter i Norge og Finnland om det også.
Spörgsmålerne er jo to og vi må forsöge at få frem et klart svar til begge to:
1. Kan - og vil - SKS akseptere filme, tv-serier, hörspil o.s.v. som kandidater til Glasnöglen? Det ville, mener jeg i det mindste, ikke bare være en "teknisk" ændring på SKS "stadgar" men en ret stor ændring på SKS's principier. Er glasnöglen en literaturpris, eller er den noget andet (og mere måske?)
2. Selv om vi alle skulle være enige om at vi gerne vil ændre SKS's vedtægter så at vi i fremtiden også aksepterer filme, hörspil o.s.v. som Glasnögle-kandidater, kan vi så også göre det nu i år, uden at diskutere og bestemme det formelt på SKS-årsmöde?

Personligt tror jeg, desværre, at svaret til spörgsmål nr. 2 må være "nej", uanset hvordan vi svarer på det förste spörgsmål. Det bliver i hvert fald tema i Köbenhavn i maj."

This, too, was sent on february 24th, well before the norwegian candidate for the Glass key - or the Golden revolver - was announced. I consequently sent out a query to Kristinn Kristinsson and Taavi Soininvaara, the SKS-vice presidents in Iceland and Finnland.

On tuesday, march 1st, I received the following message from Anton Koch Nielsen, which was also sent til Anders Hammarqvist and Mariann Fugelsö Nilssen:


"Kære Ævar Ørn
Neden for Bo Taos bemærkninger - som blankt afviser det norske ønske. Det tredje danske jurymedlem (Kirsten Holst) er vistnok bortrejst for tiden.
Jeg er mest enig med Bo. Vi må (som jeg skrev i mit første svar) stå fast på, at det, der skal bedømmes, er en trykt tekst. En roman, en novellesamling eller måske et trykt drama. Men ikke noget i andre medier. (Og hvis man ville præsentere en film som "værk", hvem skulle så i givet fald have prisen? Instruktøren? Producenten? Hovedrolleindehaveren? Drejebogsforfatteren? - allerede det spørgsmål viser vist, at det er en farlig vej)
Vennehilsen
A K-N

[...]
Emne: Re: Film som Glæasnoeglekandidat?
Kære Anton. Her gælder ingen norsk lillemor! Og som
sædvanlig er jeg fundamentalisten i selskabet! Prisen
er en LITTERÆR PRIS og selv et filmmanus er på grænsen
i og med at filmmanuskriptet hører ind under filmkunst
og ikke litteratur i gængs forstand. Så min holdning
er klar - her må vi danskere stå fast og afvise med
mindre der er tale om fundatsændring. Hvis vi lader en
film glide igennem er vi på et skråplan også som pris
i internationalle sammenhænge. Hvem siger f. eks. at
vi er de rette til at vurdere en film på lødig vis?
Nej - og atter nej, de er gale de nordmænd. ' Og dette
års Oscar går til Henrik Ibsen for Et dukkehjem! Kh Bo [Tao Michaëlis]"

An hour and a half later, Anton, myself and Mariann received this message from Anders Hammarqvist:

"Kära vänner, [...] Jag kan konstatera att min beredvillighet att diskutera en *eventuell* utökning av kandidatunderlaget inte delas av någon annan i den svenska juryn.
Och efter att ha tagit del av Bo Taos och Antons invändningar, som jag faktiskt instämmer i, står det klart att det inte finns underlag för annat än att stå fast vid att Glasnyckeln är ett litterärt pris.
Marika [Hemmel, member of the Swedish jury] nämnde att *om* man ville belöna audio/video skulle man behöva instifta ett särskilt pris för det. Och förmodligen även en särskild jury. Det känns varken önskvärt eller realistiskt."

At this point, I - and perhaps others as well - made the big mistake of thinking that this was enough, and I didn't bother to press Kristinn and Taavi to give their views on this matter, nor did I forward Taavis - and other finnish SKS-members - views regarding this question to the others when it came, on march 4th:

"On your question on should tv-series be accepted to be nominated for the Glasskey: the question didn't arouse any strong feelings here, though it seems clear that books should be favoured. I'm sure we can reach a decision after discussing this at the meeting."

Although quite open minded at this point in time, this message clearly indicates that at least this time around, a tv-manuscript is seen as unfit for nomination by the Suomen Dekkariseura, whatever happens in the future - after a discussion on the AGM. But, as I said, I failed to forward this message to the others, in the mistaken belief that it would already be abundantly clear to Rivertonklubben that a tv-manuscript would not be accepted as a candidate for the Glass key.

Then nothing happened for three weeks. On march 27th, however, Rivertonklubben announces that the authors of the manuscript for the tv-series "Svarte penger, hvite lögn" have not only been awarded the Golden revolver - which, of course, is their undisputed priority to do - but also nominated for the Glass key on Norways behalf.
This prompted me to send the following letter - after a few days of wondering how to respond - to Mariann Fugelsö Nilssen, Kristinn Kristjánsson, Anton Koch Nielsen, Taavi Soininvaara and Anders Hammarqvist:

"Hej alle sammen.
Jeg föler mig ikke rigtigt - hvad hedder det på dansk? "befogad" er det svenske ordet, tror jeg (eller befogat?), at ta' stillning til dette spörgsmålet, fordi jeg er selv blandt kandidaterne for glasnöglen denne gangen, men spörgsmålet må stilles alligevel:
Vores norske kollegaer stiller op med en tv-manuskript som deres kandidat for Glasnöglen i år. For nogle uger siden har vi diskuteret spörgsmålet, om det går eller ej, via e-mails, og selv om vi ikke er kommet frem til et absolut ja eller nej som svar, så fik jeg det for mig at de fleste menede, at det ikke var nogen god idé.
Men nu står vi altså framme for dette faktum, at vi har et tv-manuskript blandt de fem literære værker, som skal bedömmes av vores juryer.
Situationen byder kun på to muligheder: Vi aksepterer manuskriptet, eller vi aksepterer det ikke...
Jeg foreslår, at vi aksepterer det - denne gangen. Men hvad end vi gör, så må vi diskutere dette spörgsmål på årsmödet og komme frem til en klar definition for hvad kan aksepteres og hvad ikke i fremtiden.
At vi aksepterer manuskriptet er altså kun mit foreslag - jeg föler mig, som sagt, ikke befogat til at si' noget definitivt. Jeg antager, at vores norske kollegaer naturligvis vil, at det aksepteres, og vil gerne höre hvad I andre tænker om det, så snart som muligt. Venligst send jeres tanker ang. dette via e-mail - Reply to All -optionen skulle gerne nyttes i dette sammenhæng. "

These were the answers I - and everyone else on the recipients list, including Rivertonklubbens representative - received:

"Jag har frågat finska SKS medlemmar vad dom tycker om Norges kandidat = manuskriptet. Det verkar vara så att alla här tycker att vi borde följa nuvarande SKS regler och inte acceptera manuskriptet som kandidat innan reglerna har ändrats. Det här är en av de frågor vi måste diskutera i Copenhagen.
Hälsningar från Helsingfors,
Taavi Soininvaara"

"Jag håller med vad Taavi skrev. För att ta emot ett tv-manus som kandidat måste vi ändra stadgarna. I paragraf 6 står det: "SKS:s stora pris - Glasnyckeln - ges till det bästa skandinaviska kriminallitterära verket under föregående år." Och i resten av texten omtalas sedan kandidaterna som "böcker".
Som jag förstår det måste ett tv-manuskript alltså finnas utgivet i bokform (på ett av de skandinaviska språken) för att vi ska kunna ta ställning till det.
Det är trist för Norge, men jag kan inte tyda det på annat sätt.
Anders Hammarqvist"

"Om det står i stadgarna att det ska vara en bok så måste det vara en bok. Så vi säger nej till tv-manuskriptet. Vi hade tänkt oss säga ja för jag hittade inte stadgarna, så alla kunde var med. Men vi alltså säger nej. Kan Norge inte välja en annan kandidat?
Hälsningar, Kristinn
vice-president Island"

"Jeg har d.d. meddelt Ævar Örn, at den danske jury fortsat er imod nordmændenes idé med at nominere et tv-manus – vi kan kun acceptere en bog som kandidat. [...]
venlig hilsen
Ak-n"

On march 13th, Mariann Fugelsö Nilssen wrote, on behalf of Rivertonklubben:

"Hei!
Det har vært mye korrespondanse frem og tilbake om dette, noen har åpnet for mulighet for å vurdere manus/TV-serie, andre har forkastet det.
Ettersom vi i Rivertonklubben har forstått sier statuttene at Glassnøkkelen skal gå til det beste ”kriminallitterære verk” fra foregående år.
Ordlyden er faktisk identisk med pkt i Rivertonklubbens statutter som omtaler det samme.
Rivertonklubben har da også tre ganger siden 1972 latt prisen gå til andre sjangere enn romanen.
(Det er kanskje dette Bo Tao Michaelis sikter til med å havne på ”skråplanet”.)
Uansett, årsmøtet i Rivertonklubben står samlet bak nominasjonen, og skjønner ikke at det skal være så vanskelig å vurdere ”Svarte penger, hvite løgner” som et kriminallitterært verk.
Manuskript og DVD er på vei til jurymedlemmer i posten."

And now, the big question is, where does this leave us?
The easy way out, of course, would simply have been to act as if nothing had happened. The juries could, if they wished to, simply ignore the manuscript and concentrate on the other candidates. This would, however, demand that whoever is going to present the candidates in Copenhagen, would have to pretend that it was genuinely in the running for the prize, and present it as a valid candidate, even if he/she knew, that this was not really the case. An act of hypocrisy no-one can be expected or asked to perform. It would also, it has to be pointed out, have been unfair to Rivertonklubben and its candidates, to let them think that everything was as it should.
At the end of the day, it comes down to this: A question was asked, an answer was given, and ignored. The answer could have been clearer in the beginning, I admit, but it was clear enough before it was too late to react to it accordingly.
There is a broad agreement, it seems, that tv-manuscripts cannot be accepted - at least not this time around - as Glass key material. I consider - rightly or not - the query to the respective vice-presidents to be in accordance with paragraph 7 of SKS's rules, where it says: "Särskilda angelägenheter og frågor utreds av för ändamålet tillsatta kommitéer," even if the appointment of this particular "committee" was less than formal. I also would like to point out the fact, that some of SKS's rules, as they stand now, simply cannot be followed to the letter. The one stating that the winner of the Glass key shall be appointed before the end of march is a point in case. This calls for a change in the rules, but it does NOT mean that we should not adhere to the rules that CAN be followed.

As most of you know, I am in a rather peculiar and, to put it mildly, precarious situation, being not only SKS's president for the time being, but also a candidate for this year's Glass Key - something I admittedly hoped for, but could in no way count on, when I let myself get talked into running for president (not least because I, lazy as I am, was told that this was an easy job, requiring hardly any work on my behalf and devoid of any possibilities of conflicting interests...). This, of course, is the main reason for my reluctance to address this problem in a formal way, and, as I said, I tried very hard to find a way around this problem for just this reason. But at the end of the day, there is nothing I can do but take the bull by the horn and make the official statement regarding this matter, that I - as president of the SKS - have repeatedly been asked to make. There is, as I said before, no-one I can pass the buck to.

I have to declare, after getting the views - as shown above - from the vice presidents in Finnland, Denmark, Sweden and Iceland, that the norwegian entry for this year's Glass key, cannot be accepted.

I wish all this would not have happened, I wish we had a norwegian crime novel or compilation of short stories or whatnot amongst the contenders, but we don´t.
This saddens me no end. And it makes me worry about SKS's future and the future of the Glass key, which has proved itself to be an invaluable - and increasingly effective - tool for the marketing and success of Nordic crime literature in the Nordic countries and Europe as a whole.
Norway has a legion of brilliant crime writers, whose record in the history of the Glass key is impressive. I can only hope, that this year's dispute will not cause permanent damage to SKS's reputation and, most of all, its continuance, which is important to every Nordic crime-writer.
On a more personal note, I must also express my hope, and my firm belief, really, that this year's juries will not let this dispute influence their decision - one way or the other - when they decide which novel is worthy of the 14th - and hopefully nowhere nearly the last - Glass key.
Please do not hesitate to post a comment on this article, or, if you prefer, write your own article regarding this and mail it to me for publishing. I also refer you to Terje B. Hansens, Bo Tao Michaëlis and Bo Lundins articles on this matter, published below.
Yours sincerely,
Ævar Örn Jósepsson

ps. I changed the title of this article on may 9th. The original one seemed a tad too melodramatic...

Glasnyckel eller Oscar?

Jag vill inte lägga mig i den intressanta norsk-danska debatten om film/tv-manus är litteratur eller inte, men kan som teaterkritiker i mer än 30 vidimera att till det svåraste i det jobbet hör att klart se och fatta skillnaden mellan pjästext ("manus"), regi och skådespelarinsats – och att efter att ha tittat på de norska dvd-skivorna och läst åtminstone delar av det manus som ligger till grund för tv-serien är åtminstone jag inte kapabel att entydigt skilja ut vad som är Glasnyckel-material och vad som mera lämpar sig för en Oscar.

Bo Lundin,
som sitter i svenska Glasnyckel-juryn

Nyt "look" på bloggen

De, som har kigget på SKS-bloggen för, har sikkert opdaget at den har nu - kun tre dager efter at den blev skabt - fået et nyt "look". De röde bogstaver på sort baggrund har givet vej til sorte bogstaver på hvid baggrund. Jeg medgiver gerne, at jeg er lidt ked av det - jeg syntes rödt på sort var ret passende for en kriminalforening - men efter som jeg har hört at nogle havde det svært at læse texten i de farver, har jeg besluttet at ændre den. Det er jo vigtigere at alle kan læse det som står her, end at det ser godt ud...
Ævar Örn.

Schneider får Friedrich Glauser-prisen

Prisene for bedste krimis bliver uddelet overalt disse ugerne, og på den tyske Criminalen i Arnsberg har Das Syndikat - foreningen av krimiautorer i Tyskland, Österrige og Sveits - belönnet Hansjörg Schneider med Friedrich-Glauser prisen for sin roman Hunkeler macht sachen, den femte roman i serien om kommissar Hunkeler. Friedrich-Glauser prisen er nævnt efter den sveitseriske forfatter (1896 - 1938) av romanerne om Wachtmeister Studer.
Prisen bliver uddelet i fire kategorier; bedste roman, bedste debut, bedste novelle/short story og hedersprisen. Stefan Slupetzky fik debutant-prisen for sin roman "Der Fall des Lemming", Gunter Gerlach blev belönnet for bedste novellen; "Hochzeit in Voerde," og Ingrid Noll fik hedersprisen, ikke mindst for at "före kriminallitteraturen ud av den kunstlige, literæriske sfære av konspiration, psykoligisk abnormalitet og seriemord, og tilbage til den verden av grå mus/normale mennesker som vi alle kender."
Das Syndikat uddeler også en pris, Hansjörg Martin-prisen, for "ungdomskrimier" - den fik Sabine Ludwig denne gangen, for sin roman "Die Nacht, in der Mr. Singh verschwand."

Litteratur er nu en gang litteratur

Det er rørende hvor mange litteraturvidenskabelig argumenter Terje B. Hansen får linet op for at Riverton-klubben kan bøje regler alt efter hvordan vinden blæser fra de norske krimifjelde. Sikkert skriver han som privat person og det er fint nok, at han således får ventileret de herskende universitære meninger på bjerget om narration i almindelighed, den norske fortolkning af sligt i særdeleshed. Men lad mig imødekomme Hansens forelæsning med et par hårdtslående fakta:

1)
Glasnøglen er som pris opkaldt efter Dashiell Hammetts roman af samme navn. Prisens didaktiske og litterære baggrund var at slå et slag for den skandinaviske krimi i bogform. Ked af det, men sådan er det bare, de faktiske forhold. Prisen har således en kynisk og kalkulerende fortid – at accentuere den nordiske kriminalROMAN som noget enestående både i Norden og udenfor. Diverse manuskripter, film og serier kan være gode nok i deres sammenhæng, men Terje B. Hansen – love it or leave it – Glasnøglen er lige så litterær som forlaget Gyldendal i Danmark og Norge. Amen.

2)
Hvis vi nu et øjeblik så væk fra denne litterære snobbisme, at en bog er en bog er en bog = litteratur, burde Hansen og co. så ikke som Rivertonmedlemmer eller privatpersoner have varskoet os andre småborgerlige snobber om at nu var begrebet udvidet til tv-manus og tv-serier og andet flydende? Jeg mener vi danske står i så tilfælde ikke så dårligt – vi har jo både REJSEHOLDET og ØRNEN, serier som også norsk fjernsyn har vist! Og har faktisk fået priser i andre sammenhænge.

3)
Hansens litteraturhistoriske diskurs om noveller og romaner, føljeton og fjernsyn er interessant og oplysende, men sådan set ligegyldig i henhold til prisens historiske raison d’etre. Glasnøglen er helt klart blevet givet til romaner fra diverse nordiske lande i en række år ud fra en litterær konvention som er bekommet de forskellige nordiske lande både relevant og ønskelig. Faktisk finder jeg – og her taler jeg som privatperson og litteraturmand – det arrogant, nationalistisk og frækt at Hansen og Rivertonklubben uden at spørge andre end sig selv og Norge bøjer præcedens for prisens uddeling og kandidatur. Lad os kalde en spade for en spade, hvad fanden bilder I jer ind! At Riverton-prisen automatisk bliver til en Glasnøglekandidat er jeres problem og jeres hovedpine, men vil I vitterlig have at hele Norden falder til føje alt efter jeres prisuddelinger og prioriteringer? You must be kidding.

4)
De respektive juryer er udtaget fra et litterært standpunkt med tilsvarende kompetencer i så henseende. Det er kritikere, lægfolk og læsere af BØGER og det er således en uforskammethed uden videre at bede de respektive jurymedlemmer at bedømme noget udenfor dette signifikante område. Og hvad og hvorledes skal vi bedømme et manus eller en film efter? Hvilke parametre, eller hvad havde I tænkt jer? Dette er ikke en filmklub eller en studiekreds over forholdet mellem tekst og levende billeder. DETTE ER EN LITTERÆR JURY – med ansvar overfor det nordiske bogmarked, litteraturens veje og de enkelte forfattere som er glade for få prisen eller blive indstillet til den. Simpelthen litteraturen i Norden med hele molevitten af forlag , kritik og anerkendelse, Skal professionelle skribenter nu dyste med tv og film på ulige præmisser og norske fornemmelser? En fremragende roman af Henning Mortensen overfor et manus fra Norge? Hvordan – som vi siger i København, hvad er størst, Rundetårn eller et tordenskrald?

5)
Så mange er mine ord og jeg er ærligt talt rystet over, at jeg og andre skal bruge tid, sted og kræfter til at definere noget så banalt og indlysende at der er både en narrativ, social, kapitalistisk, geografisk, genremæssigt, historisk, sociologisk, semiotisk, litteraturvidenskabelig og realistisk forskel på krimifortællinger som kommer ud i bogform på et forlag og så på fjernsyn og deres definitioner på krimikultur! Her stopper festen som vi siger i Danmark. I hvert fald for mit vedkommende.

Vred, men venlig hilsen - Bo Tao Michaëlis.