Reflekser fra en glassnøkkel

Om nordisk krimsamarbeide

Av Nils Nordberg


Spør en boklesende nordmann hvilken bok hun leser for øyeblikket, og hver fjerde – det er mitt inntrykk i hvert fall – vil svare at det er en av Henning Mankell. Men han utfordres nå av Liza Marklund og Karin Alvtegen. Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell er blant bestselgerne i Sverige. Danskene simpelthen elsker Gunnar Staalesen og Fredrik Skagen. Og om nordmennene ikke har funnet danske krimforfattere som de setter like høyt, så har i hvert fall Leif Davidsen en solid posisjon i Norge, som Anders Bodelsen har hatt det tidligere.
Men vi skal heller ikke glemme at ganske stor tid tilbringes nå foran TV med å se på brødrefolkenes kriminalserier, enten det er dramatiseringer av Mankell, Håkan Nesser eller Åke Edwardson, eller originale verker som danskenes Rejseholdet. Så, med klare reservasjoner: Norden er blitt et indre marked for krim i en grad som knapt har forekommet tidligere – unntakene har vært enkelte forfattere, en Stein Riverton/Sven Elvestad fra Norge, Maj Sjöwall & Per Wahlöö fra Sverige.
For mindre enn 20 år siden satt en gjeng fra de fem nordiske land på Hanaholmen i Finland og fastslo pessimistisk at det fantes knapt noen interesse for, enn si kunnskap om, våre nærmeste granners kriminallitteratur. Og da man i 1991 stiftet Skandinavisk Kriminalselskap var det nettopp for å råde bot på det.
Det kan nesten se ut som man er på vei til å klare det.

Prisromaner og kioskhefter

På forlagsbasis har det elvsagt alltid eksistert et visst samarbeide, om ikke annet har man prøvd å slege sine forfattere til hverandre. Og det har vært holdt to nordiske romankonkurranser i krim & spenningsgenren. Den første var i 1939 og ble vunnet av finnen Mika Waltari, forfatteren av Egypteren Sinuhe, med Vem mördade fru Kroll? Neste gang var i 1976. Danmarks Kirsten Holst gikk til topps med De unge, de rige og de smukke, som ble innledningen til et langvarig forfatterskap. For øvrig er det vel den norske vinneren, Jon Michelets Jernkorset, som har satt sterkest spor etter seg.
Og i 1981 ble det arrangert en Nordvisjonskonkurranse om TV-krim, som endte med 1. premie til nordmennene Michael Grundt Spang og Kjell Syversen for SK 756 har landet. Dansken Torben Nielsen kom på 2. plass, men bare vinneren ble produsert.
Et par forlag, Norsk Gyldendal med sin Svarte Serie og Bra Böcker med underavdelingen Bra Deckare, skal nevnes med heder for sin vilje til å gi ut bøker av forfattere fra andre nordiske land. Men den første genuine nordist på utgiversiden var uten tvil den svenske redaktøren John Lorén. Han skapte i 1934 kioskhefteserien Detektivmagasinet, etter mønster av det norske Detektiv-Magasinet (som startet i 1928), hvor han også hentet en stor del av materialet. Og da Lorén i 1945 lanserte Alibi-Magasinet etter samme lest, satset han helt og holdent på nordisk materiale. I tillegg til en lang rekke svensker, skrev dansker som Niels Meyn og ”Jørgen Rastholt”, et fellespsedonym med Erik Volmer Jensen som den flittigste, og nordmenn som Sverre Vegenor og Øyulv Gran direkte for Lorén – den sistnevnte leverte over 70 historier.
Og på 1970- og 80-tallet, altså lenge før den boomen vi har nå, ble fanen holdt hevet av Sigurd B. Hennum, redaktør i Aftenpostens lørdagsbilag A-Magasinet, i salig ihukommelse. A-Magasinet hadde i hvert nummer en kriminalnovelle, og Hennum satte seg som mål å bruke utelukkende nordiske forfattere, om enn med hovedvekt på norske. Han holdt en rekke novellekonkurranser hvor medlemmene av de nordiske kriminalselskapene ble invitert til å delta og hvor juryen også var skandinavisk i sammensetning – som regel Åke Runnquist fra Sverige, Tage la Cour fra Danmark, og Nils Nordberg og redaktøren selv fra Norge.

Krimlitteraturens mormonere

Tradisjonelt har kriminallitteraturen vært en outsider, det sorte får i den litterære borgerfamilie. Følelsen av ikke å høre helt til, fremmer subkulturer. Og selv i dag, hvor genren er blitt stueren, mer utbredt og anerkjent, er det en avstand mellom å være en ivrig leser av f.eks. Mankell og en virkelig innviet, en som kan tumle med spilleregler og forfattere og undergenrer og historie og tendenser som en jonglør med sine baller.
Dermed innbyr kriminallitteraturen til en form for frimureri uten hemmelige ritualer. Det er et fellesskap som ikke kjenner nasjonsgrenser, som demper de fleste kulturelle og politiske motsetninger. Det nordiske samarbeidet er først og fremst skapt av ivrige enkeltpersonene ved frivillig innsats, ildsjeler som har ofret av tid, kunnskap, ressurser og penger.
De holder foreninger i gang, møtes formelt og uformelt, skaper priser som etter hvert får massiv tyngde i bokverdenen, gir ut tidsskrifter og andre trykksaker uten tanke på lønnsomhet, danner nettverk, bruker de kanaler de har til rådighet for å spre det glade budskap. De er kriminallitteraturens mormonere.
Det er slike som Tage la Cour, Frits Remar, Odd Magnar Syversen og Åke Runnquist, alle dypt savnet, Bertil R. Widerberg, Iwan Hedman, K. Arne Blom, Bo Lundin, Harald Mogensen, Bjarne Nielsen, Jan Bitsch Steffensen, Anders Hammarqvist, Ulf Örnkloo, Kristina Carlson, Johan Wopenka, P. J. Snare, Anton Koch-Nielsen, Leena Lehtolainen, Paula Arvas, Risto Rautio, Kirsten Holst, Bjarne Rother Jensen, Kristinn Krístjansson, Willy Dahl, Gunnar Staalesen, Hans H. Skei, i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge, og jeg kan vel i all beskjedenhet ta med meg selv. Mennesker fra samtlige av de fem nordiske land. Den observante leser vil legge merke til at bare en snau femtedel av de nevnte er eller var kriminalforfattere av profesjon; dette vil kreve en kommentar senere.

Kriminelt selskap

Historien begynner for alvor med Poe-Klubben, Nordens første selskap for kriminallitteratur, stiftet i København i 1964. Grunnlegger og primas var Tage la Cour, forfatter, boksamler og redaktør av en lang rekke krimantologier, hvorav flere med utelukkende nordiske noveller.
Hovedmengden av den 40 personer sterke gründermedlemsmassen var selvsagt dansker, men det var fra første stund medlemmer også i Island, Sverige, Norge, og etter hvert også Finland. Poe-Klubben var dermed i praksis nordisk så vel som dansk. Klubben innførte skikken, tatt opp siden av SKS, med å invitere notabiliteter fra det store utland, og virksomheten avfødte fire bind med årbøker, utgitt 1965–70; de tre første kom både i svensk og dansk utgave.
Eksemplet smittet: I 1971 ble Svenska Deckarakademin stiftet; året etter Rivertonklubben i Norge. Svenskene tok selvsagt modell av Svenska Akademien, med tretten stoler (hvorav en ble delt av ekteparet Sjöwall/Wahlöö) fordelt på seks forfattere og seks kritikere samt én ”allmänt genrekunnig” person – med tanke på Åke Runnquist, forlagsredaktør i Bonniers. Men med årene er antallet stoler utvidet til 21.
Rivertonklubben valgte å begrense medlemskapet til personer som arbeidet faglig med kriminallitteratur, som forfattere, anmeldere, redaktører, og så videre. Den åpnet også for medlemmer fra andre land, og en av de mest trofaste var Åke Runnquist, en sann nordist og inspirator både privat og profesjonelt for det nordiske kriminalsamarbeidet, selv om han ikke direkte var en initiativtager og organisator.
Svenska Deckarakademin og Poe-Klubben hadde en rekke fellesmøter på 1970-tallet. Derimot ble det ingen fellessamlinger av Poe- og Rivertonklubben – det er lengre over Skagerrak enn Øresund – men forbindelsene ble ivaretatt av en rekke dobbeltmedlemsskap på begge sider, og svensker og nordmenn møttes i Göteborg på 1970-tallet.
Sverige, hvor medlemskapet i akademin som nevnt var begrenset, ynglet for øvrig kriminalforeninger: I 1973 ble Skånska Deckarsällskapet stiftet; i 1977 kom nok en lokal sammenslutning, Föreningen Kriminalförfattare i Stockholm. Og så sent som 1999 dannet en rekke kriminalforfattere i Göteborg foreningen Dråpliga Sällskapet.

Tidsskrifter

Men trass i møter og kontakt, og nordisk forbrødring ved flere internasjonale kongresser, bl.a. i Stockholm 1981: Da foreningen Norden-Pohjola i 1984 arrangerte den første hundre prosent nordiske deckarkonferens på Hanaholmen i Finland, med forfattere, kritikere, forlagsfolk og bibliotekarer fra alle fem land til stede, var altså det gjennomgående temaet hvor lite man visste, eller brydde seg om, kriminallitteraturen fra sin egen del av verden.
Et av resultatene av seminaret var forslaget om en nordisk krimforfatterbibliografi. Den kom nesten til utførelse et titall år senere, men ble til syvende og sist skrinlagt av økonomiske grunner. Kanskje ville det være større mulighet for å realisere et slikt verk nå, i hvert fall hvis det kunne delfinansieres fra andre pengeskap enn forlagenes strengt bevoktede?
Ansvaret for arbeidet med bibliografien ble overlatt til kriminaltidsskriftet Jury, hvis forlegger Bertil R. Widerberg ved samme anledning innstiftet en kritikerpris i navnet til Jan Broberg, Nordens fremste og mest produktive essayist og redaktør i kriminalgenren. Og dette ble den første virkelig nordiske kriminalpris; da den året etter ble delt ut for første gang gikk den til nordmannen Nils Nordberg. Den er siden gitt til både svensker, dansker og nordmenn.
Men da møtet på Hanaholmen fant sted, var Widerberg allerede på fjortende året i gang med å gjøre noe for den saken det ble snakket om, nettopp som forlegger og utgiver av tidsskriftet Jury.
Tidsskrifter om kriminallitteratur er ingen sjeldenhet, men vanskelig å holde gående. I Danmark fantes fra 1979 (men det startet for alvor i 1981) til 1997 Pinkerton, først med Bjarne Nielsen som redaktør og utgiver, så Jan Bitsch Steffensen. Pinkerton, beskjedent i utstyr men med fem nummer i året og solid innhold, nådde først og fremst ut til en engere krets av kriminteresserte. Pinkerton eksisterer fortsatt som forlag og antikvariat (det sistnevnte ledet av Bjarne Nielsen) og fra begge er det kommet en sann mengde småskrifter, både noveller og essays, delvis om og med nordisk krim.
I Finland utkommer fra flere år tilbake Ruumin kultturi, prestisjetungt men av språklige grunner ikke særlig tilgjengelig for nabolandenes lesere. For Norges vedkommende må man slå fast at alle tre forsøk på å få i gang et tidsskrift for kriminallitteratur de siste tredve årene har strandet etter få numre.
Sverige, derimot, har som det eneste land i Norden to kriminallitterære tidsskrifter, eller skal vi si halvannet. Det eldste, DAST-Magazine, startet allerede i 1968, som et kjøkkenbenk-produkt skapt av entusiasten, boksamleren og bibliografen Iwan Hedman. Hedman var opptatt av mange genrer, særlig krim men også science fiction, tegneserier, og annen eventyr- og underholdningslitteratur, og DAST var åpent, entusiastisk og nokså ukritisk. For noen år siden tok forfatteren Kjell E. Genberg over som eier og utgiver og førte det videre i mer profesjonell men samme ivrige stil.
Både DAST-Magazine og Pinkerton har holdt øye med nabolandene. Det samme har radiomagasinet ”Deadline”, som Ulf Örnkloo, kulturredaktør i Sveriges Radio, startet i 1984. Og”Deckarspalten” i Sydsvenska Dagbladet, redigert av Anders Hammarqvist, skal absolutt også nevnes i denne forbindelse. Men den nordiske overvåkningen har mest systematisk og konsekvent vært gjennomført i Widerbergs Jury, helt siden det startet i 1972.
Jury har vært og er Bertil R. Widerbergs verk, og jeg tror ingen av de dusinvis hjelpere som har gjort tjeneste som redaktører og bidragsytere gjennom tidene vil nekte for det. Det hadde neppe overlevd uten Widerbergs entusiasme og iver, og utkommer fortsatt, i sitt 32. år. Det har vært og er det nærmeste vi er kommet et felles nordisk kriminaltidsskrift, allerede i løpet av de to første årgangene sikret det seg medarbeidere utenfor Sverige. Helt ukontroversielt var ikke det nordiske stoffet, men Jury har aldri oppgitt sine ambisjoner, selv om de en periode måtte begrenses. Og med den rådende boomen i det nordiske kriminalmarked trenges det selvsagt ingen nærmere begrunnelse for å trykke en artikkel om en Karin Fossum eller en Leif Davidsen.
At det er blitt sånn, tror jeg Jury selv skal ha sin del av æren for. Ikke bare ved hva som har vært å finne innenfor bladets permer, men for måten tidsskriftet og dets medarbeidere har støttet alle tiltak til å forene nordens kriminelle søskenflokk.

Nordisk samling rundt glassnøkkel

Tanken på å danne et fellesnordisk kriminalselskap var der allerede rundt 1980. Men det som skulle gi det endelige støtet var at den første verdensforening for kriminallitteratur ble stiftet på et hotellrom i Havana, Cuba i 1986. Den tok navnet Asociacón Internacional de Escritores Policiacos, hvilket er utlagt ”Internasjonal forening for kriminalforfattere”, forkortet til AIEP. President ble Julian Semjonov, krimlitteraturens russiske bjørn og AIEPs mål var å omfatte også den tredje verden og forene land som ennå var adskilt av jernteppet; et fredelig opprør mot den angelsaksiske dominansen i krimlitteraturen.
AIEP skulle bestå av lokale og nasjonale foreninger samlet under en felles paraply. Under en krimfilmfestival i Italia ble Anders Hammarqvist, redaktør i Jury og Sydsvenskan, kontaktet om muligheten for å danne en skandinavisk avdeling. Hammarqvist ”tänkte naturligtvis på (forfatteren K. Arne) Blom, som alltid varit mycket föreningsaktiv och en djävel på att få saker ordnade.” Blom, som raskt ble engasjert i AIEP-virksomheten internasjonalt, Hammarqvist og Bjarne Nielsen møttes i København og trakk opp retningslinjene for det som skulle bli Skandinavisk Kriminalselskap, SKS.
SKS ble offisielt stiftet på Krogerup højskole i Danmark i mai 1991. I vedtektene ble det fastslått at formålet var bl.a. å ”befästa det nordiska samarbetet på kriminallitteraturens område”, og ”utbyta information om kriminallitteraturen i Norden, samt verka för att bra utländska deckare blir lanserade i Norden samt bra nordiska deckare i andra delar av världen.” K. Arne Blom ble valgt til første president, og styret ble bestående av en visepresident for hvert av de tre landene og en sekretær. En informasjonsbulletin, Gränsfallet, ble startet, med Johan Wopenka som redaktør. Og det ble vedtatt å innføre en pris for beste nordiske kriminalroman.
Selve prisgjenstanden ble en glassnøkkel – et kanskje noe underlig valg for en skandinavisk forening, men en gest til Dashiell Hammett, et av de fremste forbilder for den nye generasjonen av kriminalforfattere. Den ble skjenket av Bra Böcker, og den aller første glassnøkkel ble ikke gitt til en forfatter, men til Rolf Jansen, redaktør i Bra Deckare, for hans innsats for nordisk krim.
Et diskusjonstema meldte seg fra første stund: Hva med Finland og Island? Språkproblemene gjorde det umulig å vurdere eventuelle priskandidater fra de respektive land. Man følte seg noe beroliget for det ene landets vedkommende da Kristinn Krístjansson på Nordkrim ’92 kunne fortelle at det ikke fantes noen kriminallitteratur i Island, av den enkle grunn at de ikke hadde noen kriminalitet! (En påstand som ikke stemmer lenger på noe punkt, jfr. de to siste års utdelinger av Glassnøkkelen.) Det ble også bestemt ikke å gjøre noe forsøk på opprette egne SKS-avdelinger i Finland og Island, men at de finner og islendinger som ønsket det, kunne bli medlemmer av henholdsvis den svenske og den danske avdelingen.
De nasjonale foreningene fortsatte som før; SKS var uavhengig av disse og i prinsippet åpen for enhver som ønsket å bli medlem; spesielle vilkår utover interesse for genren fantes ikke. Men de fleste av de 60 som utgjorde det nystiftede SKS var fra før av medlem av en eller flere krimforeninger.

Utgivelser

Glassnøkkelen for 1991, stiftelsesåret, gikk til Henning Mankell for hans første roman om Wallander, Mördare utan ansikte. Det skjedde under SKS’ årsmøte i 1992, som fant sted i Eskilstuna, hvor Svenska Deckarbiblioteket holder til. Samme år ble det holdt et seminar, Nordkrim ’92, i Blokhus i Danmark, inspirert av et seminar med sterk nordisk betoning i Oslo 1990, arangert av Rivertonklubben og Den norske Bokhandlerforening.
Nordkrims hovedarrangør var Nordisk Sommeruniversitet i Ålborg, men det var Jan Bitsch Steffensen, lektor ved Danmarks Bibliotekhøjskole, som fikk ideen og organiserte det hele. Det ble så vellykket at man bestemte å arrangere et Nordkrim ’93, i forbindelse med årsmøtet i SKS. Dette fant sted i Elverum i Norge. Nordisk Sommeruniversitet var medarrangør, men i hovedsak ble seminaret organisert av Odd Magnar Syversen, lokalhistoriker og krimekspert fra Løten.
Det ble det best besøkte seminaret i SKS’ historie, med over 50 deltagere fra ni land. Syversen stod også bak den vellykkede utgivelsen av en bok i SKS-regi, Dødelig madonna, skrevet alternerende av Gunnar Staalesen og Fredrik Skagen, til finansiering av seminaret. Den ble fulgt av tre andre slike SKS-utgivelser: Mord da Capo, en minnebok om og med Dan Turèll, Hamlon, en blanding av påbegynt Coq Rouge nr. 11 og forfatteressay av Jan Guillou, og Blomster og blod, opprinnelig en føljetongstafett som opprinnelig ble skrevet på bestilling av ukebladet KK (Kvinner og Klær), av Fredrik Skagen, Kim Småge, Unni Lindell, Gunnar Staalesen, Kjersti Scheen, Anne Holt og Nils Nordberg.
Listen over utgivelser i SKS-regi er dermed ikke særlig lang, men til gjengjeld har enkelte medlemmer av selskapet og de andre nordiske krimorganisasjonene sendt ut en strøm av småskrifter, mange av dem med nordisk perspektiv. Som utgivere står en- og tomannsforetak som de førnevnte Pinkerton, både Tidsskriftet og Antikvariatet, atter en gang Jury, det danske Blyanten og det svenske BJW-förlaget, som bl.a. har utgitt Johan Wopenkas Murha – men på svenska, om den finlandssvenske kriminallitteraturen 1904–1996, med oversikt og forfatterpresentasjoner. Etter hvert er det også blitt en viss aktivitet på internett. Dessverre har Anton Koch-Nielsens grundige gjennomganger av kandidatene til Glassnøkkel-prisen bare vært publisert i Gränsfallet.

Vekst og frafall

Det var lagt et mønster for årssamlingene i SKS. Selv om Nordisk Sommeruniversitet gikk ut av samarbeidet, fortsatte man med seminarer, delvis med deltagelse av kjente forfattere fra engelsk- og tyskspråklig krim, og åstedet for årsmøtet vekslet mellom de tre stifterlandene. K. Arne Blom ble etterfulgt som SKS-president i 1995 av Kirsten Holst, som igjen ble avløst av Kim Småge i 2001. På årsmøtet i 1996, som fant sted i Bergen, ble omsider en gordisk knute rundt Glassnøkkel-prisen hugget over: Finske – og for den saks skyld islandske, grønlandske og færøyiske kriminalromaner – skulle kunne nomineres til prisen dersom de var oversatt til et av de andre skandinaviske språk i det aktuelle året. Det fikk sitt første utslag tre år etter, da Leo Löthmans mailto:M@m@ var en av kandidatene til Glassnøkkelen.
Nå finnes det egne SKS-avdelinger både i Finland og Island, stiftet henholdsvis 199? og 2001. Forbindelsen til AIEP som aldri har vært spesielt sterk, unntatt i de år K. Arne Blom var president – og han ledet dessuten AIEP internasjonalt fra 1993 til 1997, da han forlot kriminallitteraturen og gav seg sine historiske interesser i vold – er på det nærmeste oppløst; SKS er blitt en rent nordisk sammenslutning.
Tilsynelatende er selskapet gått inn det nye årtusen med klingende spill, det har overlevd indre kriser – som for øvrig aldri har vært store – og den slitasje som uvegerlig vil oppstå etter en tid. Men deltagelsen ved årsmøtene har krympet, medlemmer har skallet av, og selv om Rivertonklubben gikk kollektivt inn i 1997 fikk ikke det noen større effekt.
Johan Wopenka satte fingeren på problemet allerede i 1995, i Gränsfallet:

. . . de som deltagit i SKS:s årsmöten vet hur fördömt svårt det är att få folk att ställa upp. Detta gäller inte bara SKS, utan egentligen all kriminallitterär värksamhet i Danmark, Norge og Sverige överhuvudtaget: det är en liten klick personer som är med överallt och svarar för det mesta av det praktiska arbetet. Inte för att de tränger sig på, utan för att när alla andra tackat nej finns det bara de kvar – och de ställer upp för att ingen annan gör det.

I 2000 da SKS, møttes på stiftelsesstedet, Krogerups højskole, for å markere sitt 10-årsjubileum, ble det snakket i alvor om at det kanskje var best å legge ned foreningen. Det som reddet SKS der og da, var nok foreningens inngrodde og hittil vellykkede, om enn noe udynamiske tradisjon med å gi problemer et års tenkepause – men dessuten at Finland, ved Leena Lehtolainen og Paula Arvas, ønsket å holde årsmøtet i 2002, og at Kerstin Matz og Ulla trenter påtok seg å arrangere det mellomliggende i Sverige.

Galgenfrist?

Men spørsmålet om SKS vil få et varig liv eller bare en galgenfrist er ennå ikke avgjort. Det har med økonomi og innhold å gjøre, og disse to tingene henger sammen.
Bortsett fra sporadiske milde gaver og støtte fra enkelte forlag og altså Nordisk Sommeruniversitet de første årene, har SKS aldri hatt annen finansiering enn kontingenten – 200 kroner pr. år i de respektive lands valuta – og inntektene av boksalg. De fleste deltagerne har heller ikke hatt muligheten til å få dekket utgiftene av noen arbeids- eller oppdragsgiver, men brukt av egne penger og egen tid. Å være med i en slik forening krever et høyt element av idealisme.
Dermed blir det selvsagt desto viktigere hva deltagerne faglig får ut sammenkomstene.
Når en ser igjennom temaene for møtene gjennom årene, virker de umiddelbart imponerende og vesentlige. Med fokuset først og fremst rettet mot den nordiske kriminallitteraturen har man snakket og forelest om og diskutert de fleste av krimmens aspekter, dens styrke og svakheter, det internasjonale markedet, kriminalnovellen, kvinner og krim (flere ganger), realisme og eventyr, den politiske thrilleren, TV og film, krimmens fremtid (et konstant tema), og så videre. En svakhet er det selvsagt at det bare fra Nordkrim ’92 foreligger et trykt skrift, samt et hefte om ”Den engelske krimi” som produkt av seminaret i Aalborg 1997, men deltagerne har formodentlig gått styrket og opplyst tilbake til sine faste posisjoner.
Vanskeligheten med å sette sammen programmer som inspirerer folk til å komme, vises av årsmøtet i Trondheim 2003. For første gang deltok det ingen fra Danmark, begrunnet med at programmet var for tynt og fakta-orientert, manglet temaer og internasjonale navn som kunne brukes som begrunnelse overfor arbeidsgiver.
Uten å gå nærmere inn på den diskusjonen kan en muligens fastslå at programmet var preget av å være satt sammen av kriminalforfattere, som naturlig nok tok utgangspunkt i hva som var interessant for dem. Og at det her øynes en motsetning mellom hva som opptar forfatterne og de andre medlemmene, nemlig kriminallitteraturen – ikke bare den som skal skrives, men den som er skrevet.
De sistnevnte utgjør faktisk flertallet, både i SKS og de fleste andre foreningene. Når sant skal sies: Forfatterne selv har, med noen lysende unntak, vist en påfallende mangel på interesse.
Johan Wopenka skrev i Gränsfallet 2000:

Det är ett dystert faktum att föreningen SKS, Skandinaviska Kriminalsällskapet, i allt mindre grad gör skäl för sitt internationellt mera gångbara namn Crime Writers of Scandinavia, CWS. De författare som utan att vara specialinbjudna och/eller priskandidater infinner sig till de årliga mötena någonstans i Skandinavien blir allt färre och kunde vid SKS tionde sammankomst ( . . . ) räknas på ena handens fingrar.

Det merkelige er at jo flere bestselgende kriminalforfattere vi har fått, jo færre slutter opp om slike arrangementer.
Det kan selvsagt også være at forfatterne ikke trenger dem. Det kan tenkes at krimforeningene med sine møter og seminarer er for dominert av den indre vennekretsen, eller rett og slett lever et for skjult liv. En debuterende dansk forfatter, Olle Strandgaard, var inne på det siste i Gränsfallet 1996: ”Skandinaviska Kriminalsällskapet fremstår, ligesom Dansk Kriminalakdemi iøvrigt, i betænkelig grad for en udenforstående eller en begynder som en slags hemmeligt selskab eller broderskab.”
Til en viss grad, ja: SKS kan nok gi følelsen av å være en lukket krets. Ikke fordi den har ønsket det, men fordi det alltid er de samme som stiller opp. SKS trenger ganske sikkert å synliggjøre seg selv i langt sterkere grad. Men da trenges også en tilførsel av nye krefter.

En nøkkel til videre liv

Det ville være galt å gi inntrykk av at alt nordisk krimsamarbeide de siste årene bare har dreid seg om SKS. Det skjer mye i uorganiserte former; det nordiske nettverket lever et aktivt liv gjennom bekjentskap og interessefellesskap, uavhengig av foreninger og arrangementer. Men selvsagt også gjennom andre arrangementer enn SKS-møtene. Her skal bare nevnes Bok- & Biblioteksmässan i Göteborg, som har vist en vilje til å få frem det nordiske helt siden den spede begynnelse på 1980-tallet. Fra 1999 har lørdagen under bokmessen vært Deckarens Dag, og dette har skapt interesse og oppmerksomhet både rundt genren i sin alminnelighet og den nordiske kriminallitteraturen i særdeleshet. Deckarens Dag er selvsagt nok et av Bertil R. Widerbergs initiativ.
Det er altså liten grunn til å frykte at nordisk krimsamarbeide står og faller med SKS. Og med krim-entusiastenes udrepelig lyst til å treffes, ville det nok bli nordiske sammenkomster likevel. Likevel vil det være et tap om SKS forsvant. Fordi den er den eneste institusjon som systematisk og organisert arbeider for nordisk krimsamarbeide, men kanskje mest av én bestemt grunn:
Glassnøkkelen er hittil utdelt tolv ganger, fire ganger til norske forfattere, tre ganger hver til svenske og danske, og to ganger til (en og samme) islandske. Det er formodentlig et tidsspørsmål før vi får den første finske vinner. Avstemningssystemet ble for et par år siden, etter forslag fra professor Hans H. Skei, revidert og samsvarer med det som brukes ved kåringen av Nordisk Råd Litteraturpris. Og fra 2001 har romaner fra samtlige fem nordiske land vært med i konkurransen.
Glassnøkkelen har vokst i prestisje over årene; den blir lagt merke til og er et synlig bevis på at nordisk samarbeide kan fungere. En rekke av de bøkene den er blitt gitt til, er på den korte tiden blitt moderne ”cornerstones” i sin genre.
Det kan saktens diskuteres hvor viktig den har vært for at tingenes tilstand nå er i ferd med å endres, og noen nordiske kriminalforfattere er blitt bestselgere i andre nordiske land – det viktigste er selvsagt at bøkene holder mål – men den skal bestemt ikke frakjennes all ære. Ville f.eks. Mankells posisjon vært den samme om han ikke var blitt utropt til Nordens beste med sin første Wallander-roman? Er Peter Høegs suksess helt uavhengig at han også fikk Glassnøkkelen i tillegg til andre priser?
Jeg tror det neppe. Glassnøkkelen kan simpelthen ikke la falles og bli knust. Det ville være en umulig forbrytelse som selv en kriminalforfatter ville få problemer med å arrangere.


Glassnøkkelen – prisvinnere og kandidater

1991: Henning Mankell. Mördare utan ansikte
Øvrige nominerte:
Fredrik Skagen: Landskap med kulehull
Fleming Jarlskov: En kvindesag?

1992: Peter Høeg: Frøken Smillas fornemmelse for sne
Øvrige nominerte:
Gert Nygårdshaug: Det niende prinsipp
Gunnar Ohrlander: Den brinnande ugnen

1993: Kim Småge: Sub Rosa
Øvrig nominert:
Kerstin Ekman: Händelser vid vatten

1994: Erik Otto Larsen: Masken i spejlet
Øvrige nominerte:
Håkan Nesser: Borkmanns punkt
Arild Rypdal: Kodene i Metrograd

1995: Fredrik Skagen: Nattsug
Øvrige nominerte:
Henning Mankell: Villospår
Steen Christensen: Drabsafdelingen

1996: Karin Fossum: Se deg ikke tilbake
Øvrige nominerte:
Åke Edwardson: Gå ut min själ
Leif Davidsen: Den serbiske dansker

1997: Jo Nesbø: Flaggermusmannen
Øvrige nominerte:
Lennart Lundmark: Den motsträvige kommissarien
Anders Bodelsen: Den åbne dør

1998: Leif Davidsen: Limes billede
Øvrige nominerte:
Jan Mehlum: Kalde hender
Liza Marklund: Sprängaren

1999: Håkan Nesser: Carambole
Øvrige nominerte:
Bjarne Reuter: Mordet på LeonCulman
Unni Lindell: Drømmefangeren
Leo Löthman: Big M@m@

2000: Karin Alvtegen: Saknad
Øvrige nominerte:
Mark Ørsten: Venner og fjender
Kjell Ola Dahl: En liten gyllen ring
Viktor Arnar Ingólfsson: Engin spor

2001: Arnaldur Indriđason: Mýrin
Øvrige nominerte:
Jan Stage: Et kys fra Kaliningrad
Jon Michelet: Den frosne kvinnen
Leena Lehtolainen: Snöjungfrun
Åke Edwardson: Himlen är en plats på jorden

2002: Arnaldur Indriđason: Grafarþögn
Øvrige nominerte:
Gunnar Staalesen: Som i et speil
Gretelise Holm: Paranoia
Leena Lehtolainen: Dödsspiralen
Leif G.W. Persson: Mellan sommarens längtan och vinterns köld

Nils Nordbergs Reflekser fra en glassnökkel er skrivet og publiseret i 2003. I mellemtiden har SKS haft to årsmöter (Island 2004 og Köbenhavn 2005) og kåret to nye Glassnökkelvinnere:

2003: Kurt Aust: Hjemsökt
Øvrige nominerte:
Steen Langstrup: Stikker
Harri Nykänen: Raid och tjallarna
Karin Alvtegen: Svek
Viktor Arnar Ingólfsson: Flateyjargáta

2004: Anders Roslund og Börge Hellström: Odjuret
Øvrige nominerte:
Henning Mortensen: Den femte årstid
Marianne Peltomaa: Inget ljus i tunneln
Ævar Örn Jósepsson: Svarta änglar